Arrogansens fall

Det går så dårlig i Irak at FN igjen er på moten i Det hvite hus.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

8. APRIL 2003:

To seierssikre menn, George W. Bush og Tony Blair, holder en kort pressekonferanse i Belfast. Tony Blair åpner showet.

- Alle som ser gleden i ansiktene på menneskene i Basra forstår at dette er en frigjøringskrig, sier han. Men britiske journalister vil ikke dvele ved de seirende troppene i Irak, de vil snakke om FN. Ansiktet til George W. Bush får et drag. Han er så inderlig møkk lei gnålet om FN, og europeeres vedvarende spørsmål om en rolle for verdensorganisasjonen. Bush svarer.

- Jo, FN skal få en viktig rolle, de skal dele ut mat og bidra med hjelpearbeid. Det han egentlig mener er at FN ikke fortjener en rolle, verken politisk eller i gjenoppbyggingen av Irak. FNs sikkerhetsråd nektet å handle på tross av USAs bevis for masseødeleggelsesvåpen. Og i Washington råder Wolfowitzene og Rumsfeldtene grunnen. Enkelte av dem har seriøst diskutert å rive FN-bygningen i New York for å gi plass til luksusleiligheter på den verdifulle tomta. Meningsmålinger viser at et stort flertall av amerikanere har gitt opp FN, som hører hjemme på irrelevansens skraphaug.

19. JANUAR 2004:

Den amerikanske prokonsulen i Bagdad er på vei til FN-bygningen i New York. Trolig med blandede følelser, men han har fått ordre fra Det hvite hus. På gatene i Bagdad, Najaf og Karbala går tusener på tusener av sjiamuslimske irakere i demonstrasjonstog. Den sjiamuslimske majoritetsbefolkningen har holdt seg i ro. Nå krever de valg, og på et teppe i den hellige byen Najaf sitter deres religiøse leder, storayatolla Ali Sistani. Han nekter å møte amerikanere, han vil snakke med FN, krever en FN-rolle og truer med flere demonstrasjoner. President George W. Bush forstår at noe er i ferd med å gå fryktelig galt. En yppersteprest med svart turban har egenhendig makt til ødelegge de amerikanske planene om å overføre suverenitet til irakerne i god tid før høstens presidentvalg. Paul Bremer får for første gang beskjed om å be FN ydmykt om hjelp. Kofi Annan vil hjelpe, men på verdensorganisasjonens egne premisser. Det har han nå makt til. Før invasjonen av Irak trakk George W. Bush inn FN av høflighet overfor Tony Blair og utenriksminister Colin Powell, ikke fordi han mente USA trengte FN. Nå derimot, er behovet for FN desperat.

GENERALSEKRETÆR

Kofi Annan sendte sin tungvekter, Lakhdar Brahimi, til Irak. Brahimi avskriver nå de amerikanske planene i Irak som nærmest dødfødte. Hadde en FN-utsendingen forsøkt seg på noe i nærheten av samme kritikk for kort tid siden, ville han hatt fresende amerikanske talsmenn i strupen på et blunk. Men ingen i Washington har protestert mot Brahimis dom. Han gir riktignok USA rett i at det er umulig å gjennomføre tidlige valg i Irak. Men det synes også sjiamuslimenes storayatolla, Ali Sistani, er greit. For Sistani har oppnådd det han ville. FN er satt i førersetet for den politiske prosessen i Irak. Dermed er det også vanskeligere å beskylde sjiamuslimene for å løpe okkupasjonsmaktenes ærend. En folkevalgt irakisk regjering får neppe mandat til annet enn å be okkupantene pakke å dra, med det samme. Og det er fortsatt for tidlig, mener mange av de sjiamuslimske lederne.

GEORGE W. BUSH

har lovet sin egen opinion å gi styringen til irakerne innen 30. juni. Men få i Washington aner hvordan. Så fra å være en irrelevant og brysom verdensorganisasjon er FN plutselig håpet. Etter bare 10 måneder i Irak er realpolitikken på vei tilbake i Det hvite hus. Skrivebordsideologene i Pentagon, som ville frelse Midtøsten, er parkert. I bakgrunnen summer valgkamptalene til demokratenes John Kerry, mot amerikansk alenegang og med løfter om at Kerry som president vil gjeninnføre internasjonalt samarbeid som metode i Det hvite hus. Okkupasjonen av Irak vil ende i katastrofe uten en politisk prosess som har tillit blant irakere flest. Tillit har ikke USA i Irak. Det forstår nå Bush. Og mer kavaleri fra NATO vil ikke hjelpe ham. Men kanskje FN, hvis mulige død var grundig overdrevet i Washington, London og kanskje også i Oslo?