Arrogansens pris

Naivitet og kunnskapsarroganse har lyst opp veien til dagens kaos i Irak.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  DU ER VELKOMMEN

, men vi vil ikke snakke, sa en iraker jeg kjørte taxi sammen med til fredagsbønnen i Bagdads motstandsbydel, Sadr by. Irakeren ga meg trygghet. Han hjalp meg, men han ville ikke intervjues. Da ville jeg vri ordene hans til nok en vestlig løgn om Irak, mente han. Begrunnelsen ga han helt uten aggresjon. Han bare konstaterte et faktum.

Og etter gårsdagens snikoverføring av suverenitet til en irakisk regjering, prisgitt 150 000 okkupasjonssoldater for å kontrollere kaos, er det tid for ettertanke. Krigen skulle frigjøre irakerne til et bedre liv, stabilisere Midtøsten som region og gjøre verden sikrere for oss alle. I dag er jakten på masseødeleggelsesvåpen skrinlagt. Ingen har lenger oversikt over hva som egentlig skjer, men krigen raser. Og stabiliteten i Midtøsten er mer truet enn noen gang. For ikke å snakke om at terrorfaren i verden for øvrig har økt.

HVORDAN ER DET

mulig å ta så feil, og hvordan har også vi journalister kommet til å bidra med så mye rar analyse på så kort tid? Etter et raskt felttog i fjor refset mange politikere og kommentatorer «dommedagsprofetenes» advarsler om kaos i Irak. Også her hjemme. -  Avisene har pumpet worst case-scenarioer, uten forbehold, raljerte DNs Kjetil Wiedswang over antydninger om et nytt Vietnam (sist lørdag skrev han imidlertid Irak-kommentaren «Hvorfor det måtte gå galt»). -  Felles for spådommene er at de færreste av dem slo til, skrev Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle i fjor vår i sitt oppgjør med dem som ikke hadde lagt nok vekt på amerikanske og britiske vurderinger. I VG sympatiserte lederskribentene med USAs terrorkrig i Irak, og pekte på klare indikasjoner på nær kontakt mellom Saddam Hussein og al-Qaida. Og utenriksminister Jan Petersen, han var like oppgitt over kritiske statsvitere som han stadig er.

FELTTOGET

i Irak gikk raskt. Flytktningkatastrofene uteble, og tapene var små. Men hos oss skygget selve krigsforløpet, uenigheten i Vesten og abstrakt folkerett for det egentlige dramaet: et vestlig kupp, i demokratiets navn, på vegne av irakere i den arabiske sivilisasjonens kjerneområde - et kupp som viste seg å mangle forankring hos dem Vesten skulle frigjøre, irakerne selv. Men vestlig selvopptatthet fikk stenge for utsikten. Det siste året har vært en eneste lang bekreftelse på Edward Saids tese om Vestens grunne og mytedominerte forståelse av arabere og Midtøsten. For det var naiv arroganse som gjorde det mulig for de amerikanske krigsplanleggerne å «glemme» planene for freden etter krigen, samt overse effekten av vestlige flagg på okkupert arabisk jord. En naiv og religiøs politisk tro på et nytt Irak, i Vestens bilde, fikk vinne over rådene fra en nærmest samlet internasjonal Midtøsten-ekspertise. Det amerikanske vitenskapsrådet la fram en tung advarende rapport, advarte gjorde også professor Judith Yaphe, amerikansk Irak-ekspert og tidligere CIA-analytiker. Britiske Midtøsten-eksperter, som professor Charles Tripp ved SOAS, gjorde det samme. Advarslene gjaldt overhengende fare for å tape freden etter Saddam, utsiktene til et nytt Balkan, arabisk og irakisk mistro til Vestens motiver, undervurderte kostnader, uforsvarlig risiko for å destabilisere Midtøsten som helhet, og derfor også for å hemme kampen mot internasjonal terrorisme. I dag er det er ikke lenger mulig å kalle denne ekspertisen for dommedagsprofeter.

OG KUNNSKAPEN

om hva som faktisk skjer i Irak, er stadig desperat dårlig. Her i Norge er det bare NRK som over tid har hatt egne journalister i Irak. VG har ikke vært i Bagdad siden reporterne deres kjørte dit i amerikansk kolonne fra Kuwait. Utenriksdepartementet har ingen egen tilstedeværelse, og ledes av en minister som fraber seg råd fra akademikere med Midtøsten-kunnskap. Og sikkerhetssituasjonen i Irak gjør at tilgangen til all uavhengig informasjon er begrenset. De store vestlige TV-selskapene beveger seg med væpnet beskyttelse i pansrede biler. Beveger de seg utenfor Bagdad, er de som regel innrullerte i amerikanske avdelinger.

Kildene de intervjuer, lever ofte like avsondret som dem selv, bak enorme festningsverk som har beskyttet okkupasjonsstrategene fra virkeligheten siden de ankom Irak. Ikke rart irakeres mistro til Vestens journalister, politikere og soldater bare har økt.