Artig faen

Ari Behn (28) er forfatteren som sjekket opp prinsesse Märtha Louise. Det er i hvert fall det vi tror.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Søvnløs i Moss Dagbladet.no 23.03.01

- JEG HAR LURT PÅ hvor mye jeg skal fortelle, begynner Ari Behn. Finn Graff legger ned tegneblokka. Vi har sittet sammen i halvannen time.

- Om jeg skulle si det i det hele tatt. Men det kan være fint å få sagt det, fortsetter han. Han har dempet stemmen. Han ser seg rundt, han setter albuene på knærne, lener seg forover.

- Jo, det skjedde nå ganske nylig. Jeg møtte... Han tar seg en kunstpause.

- Ja? - Ja, altså det jeg har lyst å fortelle, er at jeg møtte Jesus Kristus. Ari Behn tenker gjennom det han nettopp har sagt og legger til et slags bekreftende «mmm». Jeg vet ikke hva jeg skal si, så jeg sier: - Jeg vet ikke hva jeg skal si.

- Nei, jeg skjønner det. Det er helt vanvittig. Jeg traff ham i Sahara. Flott. Kjempeflott! Ari Behn møter Jesus Kristus i Sahara. Hyggelig for ham det, hyggelig for dem begge, bevares, men det er pokker ikke derfor vi sitter her.

ALT HADDE BEGYNT SÅ FINT halvannen time tidligere. Ari Behn hadde kommet inn fra regnslapset på Karl Johan i sine Prada-sko til tretusenfire, han var blid som en delfin, og etter utvekslinger av håndtrykk og komplimenter stilte jeg åpningsspørsmålet som jeg hadde tenkt ut for lenge siden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hvor vil du begynne, Ari Behn? Barndom? Timbuktu? Hesteallergi?

- Det med hesteallergi er bare tull.

- Vi kan godt begynne der. Du har vel behov for å utdype litt?

- Vi kan godt begynne et annet sted, sa Ari Behn. Det var greit. Prinsessen kunne vente en times tid. Ari Behn har alltid visst at det var forfatter han skulle bli. En berømt forfatter. Og derfor har Ari Behn de siste årene luntet rundt i Oslo og søkt oppmerksomhet som en hengiven labrador. Han har pisset på gatehjørner og kolleger, han er blitt kastet ut av Theatercaféen, han har slåss og debattert og fortalt skrøner og gneldret, han har flekket tenner og utfordret. Og alt dette har han gjort med et smil.

Torsdag 8. mars kunne Dagbladet fortelle at Ari Behn var Märtha Louises nye venn. Og dermed forandret han strategi. For han hadde ikke bare fått prinsessen, men halve Presse-Norge på tråden. Han stengte for inngående samtaler, og bortsett fra en og annen utfordring til duell, var det knyst stille. Han fikk sågar hemmelig telefonnummer. Behn takket høflig nei til alle henvendelser, inntil han plutselig en dag takket høflig ja.

Ari Behn er en fornuftig mann, men også meget forfengelig. Han klarte rett og slett ikke å takke nei til å bli tegnet av Finn Graff. Og derfor sitter vi på taket av Grand Hotell og tørrprater om barndom og biler og Jesus Kristus og - akkurat nå - om Behns høyt utviklede sosiale intelligens.

- JEG ER OPPTATT AV ALLE MENNESKER og lar dem komme. Uten å dømme. Hvis jeg har en god egenskap, så er det at jeg ikke har noen fordommer, sier Ari Behn.

- Liker du alle du treffer?

- Det er en type jeg ikke liker. De som i redsel for livet, klamrer seg til to- tre sannheter. Slike som er blitt forsteinet og som aldri kan vippes ut av rollen. Jo mer du forsøker å gi dem en «flavor» av livet ditt, til mer angstbiterske blir de.

- Du er kjent for å være raus med komplimenter?

- Jeg vet det. Men jeg mener alltid de komplimentene jeg gir. Alltid. Ellers faller det med en gang. Dette blir pompøst, men jeg husker en gang at jeg tenkte: «Jeg vil ikke dø før jeg har sagt at jeg setter pris på den og den.»

- Det er jo flott. - Det er blitt en av mine leveregler. Jeg skal si at jeg er glad i vedkommende, jeg skal si hun er nydelig, at han har malt et bra bilde, at hun har skrevet en god bok. Det må jeg kunne si. Da har jeg ryggen fri, sier Behn og stryker seg over det glatte håret.

- Du er en god nettverksbygger? - Hvis jeg har hatt en eller annen form for teknikk, så er den som følger: Hvis jeg ser en kunstner eller forfatter som har fått til noe, så er jeg åpen. Kanskje jeg ikke forstår hva hun eller han gjør. Kanskje jeg ikke engang liker det. Men jeg roser dem og det åpner for kommunikasjon. I løpet av en kveld kan jeg lære noe nytt. Skjønne mer av dem. Kanskje jeg ender opp med å like det de driver med.

- Ligger det i blodet?

- Faren og moren min er veldig utadvendte mennesker. Det er egentlig ganske morsomt hvor like de to er. Altså, derfor fikk de tre barn og... det er mange likheter. Vi barna fikk en trygghet på folk. Det har jeg alltid hatt. Men de er skilt, da. Skilte seg da jeg var ti.

ÉN BOK HAR ARI BEHN SKREVET, og den leser du lett to- tre ganger i løpet av en kveld. 94 sider, 15 fortellinger. Terningkast seks og 30 000 solgte eksemplarer. Til neste høst kommer oppfølgeren. En roman. - Romanen din henter handlingen fra Las Vegas og Timbuktu. Hvorfor Timbuktu? - Jeg tror jeg var ti år eller noe da jeg leste om Timbuktu i Donald Duck. Når det stormer i Andeby, drar Donald alltid til Timbuktu. Det er liksom det mest øde stedet som finnes på jorda. Ingen vet egentlig hvor det er.

- Hvor er det egentlig?

- Det er en liten by i Mali i Nord-Afrika. I Sahara. 15 000 innbyggere. Men stedet er en myte. Det er like mye på innsiden som på utsiden. Å komme dit var helt fantastisk. Jeg kjente meg så hjemme der nede. Det absurde er at det ikke er så ulikt Geilo.

- ?

- Det er som på høyfjellet, men det er sand, ikke snø. Og etter at du har vært hele dagen i ørkenen, går du inn i baren, vikler av deg turbanen, børster av litt sand og setter deg til med en gin tonic og føler at du har gjort noe.

NÅR ARI BEHN IKKE UTFORDRER TIL DUELLER eller dater prinsessen, sitter han i sin lille leide leilighet på Majorstua og skriver på boka.

- Har du fått til første setningen?

- Jeg tror jeg har den. Den er så avgjørende, så ekstrem. Første setning skal være over evne. Og så er det bare å kaste seg etter.

- Skriver du hver dag? - Jeg er veldig disiplinert. Jeg bare bestemmer meg kvelden i forveien: Opp klokka seks. Og da våkner jeg to på eller tre over seks. Alltid. Da er jeg helt klar i hodet, og tar på meg slåbroken.

- Slåbrok, ja. Selvsagt.

- Tennessee Williams satt alltid i slåbrok. Det beste med slåbrok er når venner kommer på besøk sånn i totida. Så ringer de på, jeg åpner døra og snur ryggen til og går inn i leiligheten. Med slåbrok. Det er så bra.

- Jeg sitter mye i slåbrok, men min er så fillete, sier Graff.

- Man skal ha blå silkeslåbrok, Finn. - Nettopp, sier Graff.

- Føler du forventningspress til den nye boka?

- Ikke i det hele tatt. Mange sier at «nå skal kritikerne ta deg». «Det tenker jeg ikke på,» sier jeg , «jo, det må du tenke på,» sier de, «nei, jeg kan ikke tenke på det,» sier jeg.

- Men du tenker på det? - Nei. Virkelig ikke. Vet du hva, jeg vet så godt hvem jeg er og hva jeg vil, og hvor jeg står. Og når du vet det, kan ingenting gå inn på deg.

- Hvordan er du blitt velsignet med en så utrolig selvtillit?

- For det første har jeg hatt en mor som alltid har tatt meg på alvor. Uansett hva jeg sa, så støttet hun meg. Det var min mening, jeg hadde ikke rett, men det var min mening. Det hjalp nok veldig. Men allerede som treåring hadde jeg en følelse av at jeg skulle bli forfatter. Det høres absurd ut.

- Det er absurd.

- Som tre- fireåring følte jeg at jeg hadde levd før. At jeg hadde vært en gammel mann, jeg så et bibliotek, bøker, skjegg. Du må virkelig tro meg. Jeg har alltid visst at jeg skulle gjøre noe sånt.

- Snakker du nå om reinkarnasjon?

- Jeg tror på det. Jeg har klare opplevelser av å ha vært steder før. Når jeg er blant tuaregene i Sahara, føler jeg en utrolig gjenkjennelse. Men hvordan sånt fungerer, vet jeg ikke. Kanskje det er genetisk, at man har arvet minner og lever gjennom sine forfedre?

DE TO SISTE ÅRENE har Ari Behn levd mer eller mindre av inntektene fra «Trist som faen». Pengene har han brukt på reiser, bøker og klær.

- Hvorfor klær? Det har jeg svart på mange ganger før: Jeg kler meg fint for å prise dagen. Jeg pynter dagene mine. «Hver dag er en fest, og jeg er et smykke.»

- Jeg liker den andre du har: «Hver dag er et liv.» Man blir født om morgenen og dør om kvelden.

- Ikke sant? Så er det opp til deg å gjøre noe ut av den dagen. Sko er viktig, vet du. Sko er veldig viktig. Du vet at jenter alltid ser først på skoene. De kan si: «Han var utrolig søt, men gud så teite sko han hadde.»

- Du har kjøpt bil også?

- Jeg har fått den av far. En DeLorean, helt vanvittig vakker. Ser ut som en Ferrari. Rekker deg til hofta når du står. Det er sånne dører, Finn! Behn viser med hendene at dørene ikke går ut, men opp.

- Skal faren din kompensere for fraværet i ungdomsåra dine?

- Du kan faen meg lure. Han tenkte vel at en ridder bør ha en bra ganger.

- Hvordan opplever du deg selv?

- Jeg blir overrasket hver gang folk sier at jeg er arrogant. Det forstår jeg ikke. Absolutt ikke. Det jeg gjør og sier, handler ikke om å hevde meg selv. Jeg viser hvem jeg er, viser kortene. Det gjør jeg fordi jeg tror på det jeg driver med. Og folk kan slå meg ned, men jeg popper opp igjen. «Du kan ødelegge meg, men du kan ikke beseire meg. Du kan beseire meg, men du kan ikke ødelegge meg.» Der er det mye visdom.

- Men hvordan opplever du deg selv? - Jeg håper jeg er en som gir varme til de menneskene jeg møter. Når jeg går ut blant mennesker, blir jeg glad.

- Alltid?

- Dersom jeg føler at jeg ikke har noe å gi, går jeg hjem. Når jeg kommer inn i et rom og det sitter ti mennesker og trykker rundt et bord, føler jeg at det er min oppgave å få dem til å ha det bra. Men det har jeg lært meg å justere litt, sier han. Og det er nå han lener seg over bordet og forteller om sitt møte med Jesus Kristus i Sahara. Om den svarte mannen med solbriller og turban som ville sitte på i bilen til Behn, og Behn nølte, men kroppsvisiterte ham og lot ham få sitte noen timer. For så å forlate ham under en tornebusk.

- Han hadde en sårhet i stemmen. Om natta kom det til meg: «Du hjalp ikke meg, da jeg trengte deg.»

- Jesus? Var det Jesus?

- Nei, det var jo ikke det. Han var vel en av hundre tusen afrikanere som vil til Europa. Men for meg var det en skjellsettende opplevelse. Jeg ble prøvet og jeg sviktet og det kommer jeg til å bære med meg resten av livet.

FORRIGE HELG utfordret Ari Behn kultursosiologen Kjetil Rolness til duell. Intet mindre. Sistnevnte hadde fornærmet Ari Behns venner i en spalte i Dagbladet. Dermed ba Behn Rolness velge sitt våpen, kårde eller pistol.

- Hva i all verden tenkte du på da du utfordret Rolness?

- Det jeg tenkte var at når Rolness beskriver mine venner på en slik måte, så måtte jeg markere at dette synes ikke jeg var akseptabelt. Han kan ta meg, jeg har ingenting å skjule. Men ligg unna vennene mine. Så jeg kastet hansken. Utfordret ham totalt. Det føltes så bra.

- Hva ville du oppnå?

- Når han er humoristisk og ironisk, ville jeg svare med det samme språket.

- Så det var humoristisk ment?

- Ja, ja, herregud. Jeg elsker Chaplin og er glad i livet. Jeg bruker satire og parodi, og setter ting inn i en sammenheng på min måte. Jeg ville se hvor langt han ville gå. Om ikke annet, kunne vi møtt hverandre til en paintball-duell. Og nå er vi kommet omtrent til et punkt der vi kan bringe prinsessen tilbake på banen.

- Jeg tenkte jeg skulle ta et spørsmål som jeg fant i «Trist som faen»: «Åssen går det med deg og dama di»?

- He-he. Står det i «Trist som faen»? Ja, det gjør vel det.

- Kan du nå bekrefte at Märtha Louise og du er sammen?

- Jeg vil ikke si noe, jeg.

- Skal du ikke si noen ting!

- Nei. Jeg har alltid vært tydelig i media, men har forsøkt å holde privatlivet skjult.

- Noe må du si? Men nå blir han stille. Etter ti sekunder sier han:

- Eøh... Dette vil han ikke snakke mer om. Nå kommer det bare vås.

- Alt er en fortelling. Og som forfatter og menneske, så er man i livet sitt. Vi har den store fortelleren og den lille fortelleren. Den store er Gud, da. Og den lille er meg, ikke sant? He-he. Og så er det en sammenheng i det. Norge er jo Norge. Alle kjenner alle og ting svirrer rundt. Ting biter seg i halen. Det går rundt. Mmm. Men uansett hvor mye folk skriver, så har man en plass under sola, sier Behn. Vi går noen runder til, men Behn dukker unna, våser og ler eller blir taus og fjern.

- Men du er altså ikke allergisk mot hester?

- Hva? Nei, det er bare tull. Bare tull.

- Du kan kanskje i det minste bekrefte at Märtha Louise og du er gode venner?

- Det kan jeg bekrefte.

- Bare et lurespørsmål til: Er du forelsket?

- He-he, sier Behn og sier ikke mer. I stedet snakker vi om forfatterrollen og reisene. Det liker Behn.

- Vandreårene mine er over nå. Det føler jeg. Jeg er 28 år og merket på den siste reisen at de lange streifene alene i Amerika og Afrika er over.

- Du begynner å bli voksen?

- Jeg har «flashet» så mye liv, tatt inn så mye. Jeg har alle landskapene inni meg. Nå er det tid for å høste. Jeg håper at jeg skal klare å skrive fire- fem bøker av kvalitet. Klarer jeg det, har jeg gjort det jeg skulle.

- Det blir barn og sånt nå, da?

- Vandreårene er over, gjentar Behn.

- Det er helt klart. Jeg har nok lyst til å lage meg en base. Et sted der jeg kan skrive bøker.

- Så nå blir det familie og sånne ting? - Jeg trodde ikke at jeg var der, før jeg plutselig var der, sier Behn og så tenker han gjennom det han har sagt og legger til et:

- Mmm.

DET VAR BARE Å GI SEG. Vi betalte for kaffe, pils, Farris og et smørbrød med brie og i heisen ned til hverdagen tok Graff ordet.

- Vi trodde du skulle si noe mer om prinsessen?

- Ja, nei, det er ikke så lett, svarte Behn.

- En ting må jeg si, fortsatte Graff.

- Du sa en gang at hun var så jævla sexy?

- Ja?

- Der er jeg helt enig med deg.

- Ikke sant?

- Det må du hilse og si. Jeg snakker ofte om det til familien min. Hun er jævla sexy.

- He-he, knegget Behn, fintet litt i lufta.

- Er det nå jeg skal slå deg ned?

BEHN OG TERNINGEN: For «Trist som faen» fikk Ari Behn seks på terningen. Den tatoverte han på skulderen.
HOS «SVIGERMOR»: Prinsesse Märtha Louise og Ari Behn på vei ut fra boligen til Behns mor i Moss.
KASTET HANSKEN: Tidligere i uka utfordret Ari Behn Kjetil Rollness til duell.