Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Artistenes korte hukommelse

Jeg gledes og gremmes over enkelte norske artisters holdninger til flyktningsituasjonen i og rundt Kosovo, framkommet i media de siste dagene. Gledes over engasjementet for flyktningene, men gremmes over deres korte hukommelse med hensyn til kosovoalbanernes tidligere situasjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Man synes å ha glemt at 250 000 kosovoalbanere allerede i fjor høst var drevet ut av sine hjem, på flukt i skog og fjell med vinteren og derfor en humanitær katastrofe rett for døren. Noen måneder tidligere var ikkevoldskampen oppgitt, etter at den i flere år ikke hadde ført fram. Den kosovoalbanske befolkningen sluttet i stigende grad opp om UCK-geriljaen, som noe senere representerte dem i fredsforhandlingene i Rambouillet. UCK var allerede i fjor høst svært interessert i at NATO grep inn, og de visste godt det var snakk om en kraftfull luftoperasjon. Hva mer var - og er: De ønsker bakkemannskaper fra NATO i tillegg. At vestlige politikere uttrykker forbauselse over flyktningstrømmens omfang nå, er selvsagt ikke det samme som at man ikke så den komme. Jeg tar til etterretning at noen ønsker å hovere over nyanser i perspektivet på antall i denne sammenheng.

Det viktige er imidlertid at den kosovoalbanske befolkningen selv ønsket at NATO grep inn. Mange synes ikke å huske dette, eller ønsker eventuelt ikke å tillegge det vekt. Norske kritikere av NATOs aksjon mot serbiske militære mål burde kanskje i noe større grad ta utgangspunkt i flyktningenes meninger om NATOs engasjement, snarere enn å flagge sine egne oppfatninger. Man synes også å ha glemt at NATO drøyet i det lengste med å sette makt bak sine trusler fra i fjor høst, tidsfrister for tilslutning til avtaleutkast ble stadig skjøvet framover. Det var ikke en eneste tenkelig forhandlingsløsning som var uprøvet. Det var i en slik situasjon at det minste av to onder ble valgt, en luftmilitær operasjon mot militære mål i Den føderale jugoslaviske republikken.

Det er positivt galt at flyktningproblemet i Kosovo startet med NATOs bombing. Serbernes grusomme adferd overfor den kosovoalbanske sivilbefolkningen hadde pågått i lang tid, men de brukte bombingen som et påskudd til å trappe voldsbruken opp slik at den fikk preg av etnisk rensing og ren massedeportasjon. Har kritikerne blant artistene allerede glemt Racak-massakren hvor 42 kosovoalbanere ble brutalt myrdet mens fredsforhandlingene i Rambouillet pågikk?

Det er mulig at antallet kosovoalbanere som er fordrevet og har flyktet til Makedonia, Albania og Montenegro akkurat i disse dager er større enn hva det ville ha vært hvis NATO ikke hadde innfridd makten bak kravet om en fredsavtale. Nylig hevdet imidlertid tyske myndigheter å ha kommet over en serbisk plan fra november 1998, «Operasjon Hestesko», som foreskriver massive deportasjoner av kososvoalbanere fra Kosovo. Uansett er det høyst sannsynlig at deportasjonene ville fortsatt uansett bombing, men at prosessen ville tatt noe lengre tid. Og den hyppigst gjentatte kosovoalbanske kritikken av NATO går altså ikke på at alliansen har grepet inn. Kritikken går på for liten inngripen.

Grusomhetene i Kosovo, forhandlingene om en fredsløsning, NATOs forberedelser til ris bak speilet og debatten om konflikten har pågått i månedsvis. Men i vår oppkavede medietid synes det ofte å være slik at mange ikke fester seg ved og husker begivenheter og debatt om disse før media eventuelt løper i flokk, noe som selvsagt ble tilfellet etter at NATO innledet sin operasjon og flyktningsituasjonen tilspisset seg.

Jeg synes det er grunn til å minne om dette i forkant av artistkonserten kommende onsdag. Verdenssamfunnet står midt oppe i en utfordring av meget store dimensjoner. Det må være lov til å påpeke at man ikke bidrar til å løse konflikten ved å unnlate å peke på alternative tiltak som kunne vært prøvet. Å kritisere statsministeren for å ha medansvar for et blodbad i Kosovo eller Serbia, er - med respekt for Åge Aleksandersens kvaliteter som artist å melde - det reneste vrøvl. Ansvaret for blodbadet på Balkan ligger helt andre steder, i særdeleshet i Beograd. Det har jeg også tiltro til at de fleste for lengst har skjønt. Jeg ønsker på ingen måte å legge bånd på debatten om denne svært vanskelige saken, men mane til en viss besinnelse i bruken av ord og karakteristikker.