Arvefølgen

Alt er bestemt. Ingenting er avgjort. Derfor vet ingen hva slags president Dmirtrij Medvedev blir, skriver Morten Strand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Sjelden har begrepet arvefølge hatt større gyldighet i moderne tid enn da Vladimir Putin på mandag pekte på Dmitrij Medvedev som sin etterfølger som Russlands president. Medvedev er den 13 år yngre, lovende juristen, som Putin plukket opp som 25-åring og nærmest en guttunge i 1991. Siden har Medvedev fulgt Putin som en skygge, og vært hans sekretær, stabssjef og tilrettelegger. Han har fått stadig større oppgaver, inntil han fikk den største av dem alle på mandag. Han har gått i læra, som en annen kronprins, og mandag fikk Medvedev håndslaget av sin politiske pappa Putin. Og det er alt han trenger, for det er Putins mann som til slutt blir valgt i presidentvalget 2. mars. Guttungen er moden.

MEN TIL HVA? For gamlekongen har åpenbart ikke tenkt å abdisere på ordentlig, bare på liksom. I går foreslo Medvedev selv at Putin etter presidentvalget tar jobben som statsminister. Det vil i så fall bli en statsminister som presidenten ikke vil gi nedsettende ordrer eller regelrette reprimander foran åpne TV-kameraer, slik Putin har hatt for vane å gjøre men sine statsministre. En annen mulighet er at Putin blir leder av føderasjonsrådet, som får et utvidet mandat, slik at Putin får en rolle som en eldre statsmann, som vil gi råd og vink, ris og ros.

DET ER I DET hele tatt mye som er uavklart, selv etter at vi vet hvem Russlands neste president blir. Skjønt noe er klart. Russland får et ansikt utad, som er mildere og mindre konfronterende enn Putins. Medvedev er den eneste i Putins indre krets som ikke har bakgrunn fra sikkerhetsorganene, eller en fortid i KGB og FSB. Han er fra en akademisk familie, og fører et språk som ikke kunne vært plukket opp i militærbarakkene. Han vil for eksempel aldri si at han vil forfølge tsjetsjenske terrorister til siste mann, «også inn i utedassen», slik Putin har sagt. Han omtales som en mann som aldri har skjelt ut sine medarbeidere, et særsyn blant russiske ledere til alle tider. Medvedev omtales rett og slett som for god for den verden der han nå skal ha øverste rang. For Kreml er ingen søndagsskole.

RUSSISKE kommentatorer har nettopp pekt på at de mener Medvedev er svak, og at det er en viktig grunn til at han fikk oppgaven. Han er lettere for Putin å kontrollere enn lederen for de politiske haukene i Putins indre krets, FSB-generalen Sergej Ivanov, sies det. Medvedev er i hvert fall hevet over den krigen som de siste månedene har rast mellom fraksjoner innen sikkerhetsapparatene. Krigen skyldes posisjonering og nervøsitet i forkant av Putins avgang som president, og settes i sammenheng med drap på to agenter i St. Petersburg, og arrestasjonen av en viseminister i Moskva. For Kreml skjelver foran tronskiftet. Mange er redde for å miste politisk innflytelse, og dermed penger, i et system der politikk og penger er så nært vevd inn i hverandre som i Russland.

RUSSLAND VIL få et annet ansikt utad med Medvedev som president. Men vil det endre Russlands retning? Neppe. Putin tok seg den frihet allerede i august å forsikre Kinas president og Japans statsminister at ingen til ville forandres i Russland etter at han gikk av i mars neste år. «Putins plan» var slagordet til de Putins parti Enhetlig Russland før parlamentsvalget 30. november. Ingen vet hva det betyr annet enn at det er et løfte om stabilitet.

FORTSATT stabilitet, eller det Gro Harlem Brundtland i en valgkamp på 1990-tallet kalte "Stø kurs", vil også være Medvedevs viktigste kapital. Han kan ikke - og vil ikke - avvike fra kursen som Putin har stukket ut. Men han kan gi kursen en litt annen farge, og kanskje gi makta et mer åpent og mindre autoritært ansikt. Han kan også bidra til en slags intellektuell avklaring, med en litt annerledes forståelse av makt i det moderne russiske samfunnet. Medvedev har blant annet sagt dette: «Vi er oss bevisst at ingen ikke-demokratisk stat noen gang virkelig har blomstret. Og det er en grunn til dette. Frihet er bedre enn ikke-frihet». Tiltredes. Hvis det ikke er for mye å be om?