Arven etter Munch

Edvard Munchs mest geniale malerier er blitt folkeeie, men myndighetene har vist liten evne til å forstå sitt folks syn på Munch i dag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER LENGE

siden jeg kunne våkne til et trykk av Edvard Munch på hybelveggen og spise middag med et utvalg av hans malerier rundt meg. Men slik var det i 1960-åra da jeg bodde på Studentbyen på Sogn i Oslo, der den omfattende Stenersen-samlingen var sjenerøst fordelt på soverom og i peisestuer og restauranten, der de hang og ble riktig godt innsauset av matos og tobakksrøyk. Jeg var hovmester på Sommerhotellets restaurant et år, og kunne iaktta gjestenes reaksjon på at det hang så mange originale bilder av en verdensberømt maler i spisesalen, som ellers var forbeholdt turister som skulle bespises raskt og uten nevneverdig kelnerfaglig finesse. Men ennå på den tida var ikke Munch blitt synonymt med hundrevis av millioner kroner. Derfor var sikringen lik null, og etter hvert forsvant så mange bilder at det selv for Oslo kommune ble åpenbart at noe måtte gjøres for å vedlikeholde kunstskatten og kanskje endelig finne en permanent utstillingsplass for verkene.

MEN PLASSERINGEN

på Studentbyen forteller mye om Oslos forhold til Munch, og noe om det åpne samfunnet som eksisterte den gang. I studentbyen vandret unge mennesker ut og inn over år, noen la vel merke til kunsten som hang over pommes-frites-grytene, og satte pris på den, mens flertallet gjennomlevde de glade studentåra uten å estimere det som hang på veggene. Og verken «Madonna» eller «Skrik» befant seg der.

I dag lever vi i et samfunn som på visse områder blir mer og mer lukket som følge av en truende kriminalitetsutvikling. Middelklassen forskanser seg bak murer og høye hekker. Sikkerhetsindustrien er en av samfunnets vekstnæringer, og mange offentlige bygninger er det blitt vanskelig å komme inn i hvis man ikke godtgjør at man kommer i beste hensikt. Selv statsbudsjettet voktes nå så strengt at det ikke lenger skjer lekkasjer til pressen. Privathjem installerer alarmer, og på bensinstasjoner og andre steder der mange haster forbi, gir vi slipp på et stykke av vårt private liv og godtar overvåkingskameraer for å styrke tryggheten. Men med kunst og kultur er det åpenbart annerledes.

DEBATTEN ETTER

tyveriet sist søndag har derfor naturlig nok handlet om hvordan man skal sikre kunstgjenstandene mot ran og tyveri. Sikkerheten var åpenbart for dårlig. Mange har gode ideer om bolting, glassvegg og væpnet vaktstyrke. Men fagfolkene har vært merkelig passive. Det er naturligvis rett at mest mulig av kunsten bør være tilgjengelig for det store publikum. Da kommer hensynet til åpenhet i konflikt med hensynet til sikkerhet. Men jeg er uenig i at det er en mindre opplevelse å betrakte «Mona Lisa» bak glassveggen i Louvre i Paris enn å se bildet uten. Den reduserte estetiske opplevelsen rammer nok først og fremst magistrene.

JEG TROR NETTOPP

sikringen av kunsten bidrar til å fortelle folk flest at de ansvarlige verdsetter verkene. Slik kan sikringen også ha en politisk funksjon. Å bli sluset gjennom et hinder og krav om å legge bort farlige gjenstander for å iaktta et ikon, bidrar til andaktsfølelsen. Det blir omtrent som i kirkene, der de gamle måtte legge fra seg våpnene i våpenhuset før de trådte inn i det helligste. Slik får man også fram at bildene er et folkeeie, og ikke noe bare for en kunstinteressert elite. Vi opplever derfor nå en folkelig opprørthet over at bildene er borte fordi sikkerheten ikke er ivaretatt.

HER I LANDET

har vi knapt forsont oss med at Munchs bilder tilhører verdenskunsten. Vårt forhold til hans kunst har vært tvetydig. Da maleriene var nye, spyttet mobben på dem. I dag er folk flest stolte og glade for at vi har kunst som trekker tusenvis av interesserte seere fra hele verden hvert år. Men det er med Munch som med Ibsen: Vi har aldri egentlig akseptert geniene. De blir oss for store, og må hogges ned til passende størrelse. Derfor gikk det med Munchs bilder som med Ibsens leilighet: Det ble noe halvgjort ved forvaltningen av arven. Selv ga Munch sin kunst til hovedstaden, men byens fedre og mødre har aldri helt tatt dette skikkelig inn over seg. Oslo kommune rev Munchs atelier og har ennå ikke gjort noe med hans barndomshjem i Pilestredet, som er i ferd med å falle sammen. Selve hovedstolen av kunstarven ble gjort til et bureisingsprosjekt på Oslo øst, behandlet som en veisak. Og da museet på Tøyen trengte mer plass, måtte en bergenser, direktøren for kunstsamlingene, Alf Bøe, gå til en japaner for å skaffe penger. Nå kan vi selvsagt se tyveriet som en naturlig oppfølging av den rådende markedsideologi: Det er regjeringens politikk å gjøre det offentlige privat og gjerne selge ut. Men til slutt sitter vi helst igjen med dette: Kanskje vi simpelthen ikke fortjener et geni av Munchs format?