Arven etter Sharon

Det eneste som er sikkert etter at Ariel Sharon er ute av israelsk politikk, er at alt er usikkert.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVEM VILLE FOR TJUE ÅR siden trodd at nesten en hel verden skulle sørge over en Ariel Sharon som lå og kjempet for livet? Den gang var han erklært indirekte medansvarlig for massakrene i de palestinske flyktningeleirene Sabra og Shatila i Beirut og var nesten støtt ut av israelsk politikk. I dag er udåden i Beirut gått i glemmeboka. Glemt er også det faktum at det var Sharons berømmelige tur på det hellige stedet israelerne kaller Tempelplassen og palestinerne Haram al-Sharif, som i år 2000 utløste den andre palestinske intifadaen.Ved å tvinge 8 000 israelske nybyggere ut av Gaza tidligere i høst og ved å diktere vilkårene for en videre fredsprosess med palestinerne, ble Sharon plutselig sett på som sentrumsorientert. Ingen vil noensinne få svar på om den gamle hauken Sharon virkelig hadde foretatt en politisk saltomortale. Trolig ville ikke Sharon endt som noen Midtøstens fredsfyrste. Men - uansett om han overlever eller ikke - har hans sykdom ført til et politisk jordskjelv i Israel.

DEN 77 ÅR GAMLE statsministeren og eks-generalen etterlater seg et tomrom det skal bli vanskelig å fylle. For paradoksalt nok var mannen som gikk under kallenavnet «bulldoseren» den eneste som kunne samle israelerne i en vanskelig tid. Nå står landet foran et nyvalg, der utfallet er helt uvisst. Valget skal etter planen gjennomføres 28. mars. Sharons nye parti Kadima (Framover) har ledet på alle meningsmålinger og har ligget an til å vinne valget, dog uten å få flertall. Uten Sharon vil Kadima neppe bli valgvinner; statsministeren og partiet har i virkeligheten vært ett. Men trolig vil flere av Sharons støttespillere kjempe om å få lede Kadima i valgkampen. De har forlatt sine egne partier og har dermed ikke noe alternativ.

TRE PERSONER peker seg ut som Sharons etterfølger: visestatsminister Ehud Olmert (60) som er utnevnt til fungerende statsminister i Sharons fravær, forsvarsminister Shaul Mofaz (57) og justisminister Tzipi Livni (47). Alle disse tre er sammen med Sharon avhoppere fra det konservative Likud-partiet. I tillegg forlot fredsprisvinner og eks-statsminister Shimon Peres sitt gamle arbeiderparti for å bli sentrumskamerat med Ariel Sharon. Peres har tapt de fleste valgene han har stilt opp i og blir neppe Kadimas nye partileder.

DEN SOM NÅ SEILER OPP i israelsk politikk, er tidligere statsminister Benjamin Netanyahu som nylig ble valgt til leder for Likud. Han går til valg på ikke å gi palestinerne mer land enn de allerede har fått, helst ville han ikke gitt dem noe i det hele tatt. Som superhauk er Netanyahu fokusert på sikkerhet gjennom harde militære metoder. Men han er ingen samlingsfigur for israelsk høyreside, enten det dreier seg om religiøse eller sekulære grupper.

PÅ VENSTRESIDA står den nyvalgte arbeiderparti-lederen Amir Peretz, som har vært fagforeningleder og som går til valg på en sosialpolitisk og økonomisk plattform. Dette er temaer mange israelere er opptatt av, men trolig vil sikkerhet og forholdet til palestinerne bli langt viktigere for menigmann i tida som kommer. Det vil neppe gå mange dager før vi får se hvilke konsekvenser Sharons avskjed med israelsk politikk vil få. 25. januar skal det etter planen gjennomføres palestinsk parlamentsvalg. Sharon hadde ennå ikke kunngjort om han ville tillate palestinere i det okkuperte Øst-Jerusalem å stemme. Dette er en så viktig sak for palestinerne at det kan velte hele valget. Spørsmålet nå er om den israelske regjeringen vil ta en slik avgjørelse uten Sharon i sin midte. Dersom valgene blir utsatt, kan det føre til en enda mer kaotisk situasjon i de palestinske selvstyreområdene, ikke minst i Gaza, der det for tida hersker det reneste anarki.

DE FLESTE OBSERVATØRER er enige om at ekstremistene både på palestinsk og israelsk side vil utnytte situasjonen som er oppstått ved Sharons sykdom. I går var jødiske nybyggere og palestinske islamister samlet til bønn for å takke sin gud for at Sharon lå for døden. Stort mer er ikke de to grupperingene enige om. Men de kan skape kaos og nye hindringer for fredsprosessen i ukene og månedene som kommer.