Arvepyramiden

Det største pyramidespillet heter arv. Hvis du ikke deltar, har du tapt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ikke tenk på barna, bruk arven på deg selv, oppfordrer Christian Vennerød, gründeren av bladet Dine Penger. Bakgrunnen er at den gjeldfrie eldregenerasjonen de siste åra har belånt villaene sine for å finansiere eget forbruk i stedet for å spinke og spare til det Vennerød kaller «feite 50-åringer». De innbiller seg rett og slett at det er deres fortjeneste at boligformuen i landet snart passerer 3000 milliarder kroner. Barna vet råd. De pusser advokat på foreldrene.

-  Det er et forfallstegn, mener Kåre Willoch om pengebruken til sine jevnaldrende.

Mange har likevel både til golf i Spania og en god slump til etterkommerne. Vi står foran tidenes arveoppgjør. Den økonomiske oppturen de siste tiåra har skapt enorme verdier selv blant alminnelige lønnsmottakere. Først og fremst skyldes det verdiene som ligger i boliger de kjøpte i gunstige tider med høy inflasjon, skattefradrag og eventyrlig verdistigning i eiendomsmarkedet. Ved en genetisk tilfeldighet har yngre generasjoner skaffet seg inngangsbilletten til et risikofritt pyramidespill som kan gi milliongevinst uten å løfte en finger. Hver åttende arving i landet arver en million kroner eller mer.

Hvis du ikke har uflaks. Arv er i stadig større grad med på å skape et nytt økonomisk klasseskille mellom flertallet, som får milliardoverføringer de neste åra, og mindretallet, som ikke ser en øre. Det vil igjen forplante seg til nye generasjoner. Derfor er det pussig at rødgrønne politikere mener arv er en privatsak. Både Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga sa til Dagbladet denne uka at de som politikere ikke har noen mening om hvordan folk disponerer pengene sine.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er nesten søtt. Er det noe politikere har og skal ha meninger om, så er det verdifordelingen i samfunnet. Gjennom skatter og avgifter, lover og regler, styrer de også den private pengestrømmen i henhold til sin politiske overbevisning. Selv om det er en stund siden sosialister var inne på tanken om å konfiskere all arv, bør fortsatt arvens betydning tas med i samfunnsregnskapet.

Men skillet går ikke bare mellom dem som arver og dem som ikke arver. Mye avhenger også av hva arven består av.

I praksis betaler ikke de rikeste av oss arveavgift. Den er relativt enkel å omgå, hvis familiearven er aksjer og næringsvirksomhet. Eller som Trygve Bratteli en gang sa: «Arveavgiften er en avgift på dumhet og plutselige dødsfall.» Det vil si, en avgift betalt av dem som er dumme nok til ikke å organisere seg bedre, eller ikke rekker det. Det viser også tallene. Staten tok inn puslete 1,2 milliarder kroner i 2002. Det betyr at det er vanlige mennesker som betaler inn til statskassa, mens større familieformuer går fri. Mange har tatt til orde for å fjerne hele avgiften, hvis man ikke finner en måte å begrense forskjellsbehandlingen på.

Arveoppgjørene framover vil skape en velstand blant de «feite 50-åringene», som vi ikke har sett maken til. Det vil ha en langt større fordelingseffekt enn skatt. Ja, større enn det meste politikerne foretar seg. Men konsekvensen blir økt press på offentlige tjenester fra kravstore brukere. Hvis velferdsstaten ikke holder mål, har de råd til å betale for private løsninger, både når det gjelder omsorgstilbud og pensjon. En svensk undersøkelse i Aftonbladet viste nylig at 40-tallistene, som de kalles, var fullstendig usentimentale i forhold til velferdsstatens solidaritetsprinsipp. Det hadde skjedd en dramatisk holdningsendring som følge av økt velstand. Arv hadde erstattet velferdsstatens sikkerhetsnett.

Tilbake sitter de arveløse, som fortsatt er avhengige av det sikkerhetsnettet. Det er her de store politiske slagene kommer til å stå i de neste åra. De private milliardoverføringene som er i ferd med å skje, vil utfordre det offentlige.

Det kan riktignok hende at Stoltenberg & Co. håper at eldregenerasjonen bruker opp pengene på golf og sangria, så de neste generasjonene må begynne på bar bakke igjen. Det ville lettet på trykket. Men det vil nok ikke skje. Barna blir medlemmer av golfklubben, de òg.