Åsa løser koden

Skal Martin Kolberg gå av uten å ha løst Frp-koden? En svensk bok gir nye spor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var øyeblikket Sara Palins kritikere hadde ventet på. Siden hun dukket opp ingenstedsfra som John McCains usannsynlige visepresidentkandidat, hadde hun vært skjermet fra pressens spørsmål. Ryktene gikk om at hun var en tikkende bombe, og CBSs ankerkvinne Katie Couric fikk ettertrykkelig detonert den i Palins første intervju uten manus. Palin fomlet, snublet og falt. Det var nesten smertefullt å se, men pressens dom var nådeløs. Palin var ferdig. Game over. Etter dette kunne ingen ta henne alvorlig.

Men folkets dom var en annen. Pressen var bare ute etter å ta henne, fordi hun var mindre polert enn Washingtons glatte politikere. Det opprørte folk og gjorde dem bare mer overbevist om at Palins konservative verdisyn ble oppfattet som en trussel i New York. Da var Palin deres kvinne.

Mønsteret er velkjent. Avstanden mellom folk flest og hovedstadens liberale elite er like stor i USA som i Norge. Historikeren Thomas Frank beskriver fenomenet i boka «What’s the matter with Kansas?», om hvordan høyrepopulisme har fått arbeiderklassen til å stemme mot sine egne økonomiske interesser; i protest mot liberale verdier som homorettigheter og feminisme, og ikke minst mot den liberale eliten som forfekter dem. Ettersom deregulering har fratatt politikerne styring over økonomien, gir velgerne stemmene sine til gamle verdier de fortsatt kan forsvare.

Magnus Marsdal utforsket det samme paradokset i «Frp-koden», som er blitt Kolbergs mare. Frp’s framgang handler om elitens klasseforakt og arbeiderbevegelsens klasseforræderi, hevdet Marsdal.

Hvis Kolberg tviler på at Marsdal er inne på noe, kan han lese Åsa Linderborgs «Meg eier ingen», som nylig kom på norsk. Hun skriver om å vokse opp med en alkoholiserte metallarbeiderpappa. Leif Andersson opplever liten anerkjennelse og verdighet. Hele hans liv er feil i en verden som dyrker de moderne og kreative. Han har elg i solnedgang på veggen, hører på danseband og jobber i en konkurranseutsatt industri. Kona går fra ham og gjør politisk karriere. Han hører om en innvandrerfamilie «som hadde fått utenlandsreise, en tv og seks sykler av sosialkontoret, alt dette mens familien jobbet svart, mottok trygd, sosialstøtte og sykepenger». Det provoserer ham.

Arbeideren Andersson føler seg ikke lenger hjemme i sosialdemokratiet, og det er ikke overklassen som har stengt ham ute. Det er den liberale eliten, som sist uke raste mot Stein Erik Hagens snippetips. Hvor virkelighetsfjern går det an å bli? Men få er fjernere enn dem fra Leif Anderssons virkelighet.