<b>HÅPER Å GI TRØST: </b>- Vi er ydmyke over å kunne hjelpe dem i denne sorgfulle og håpefulle tiden, og håper at bildene gir dem en form for trøst i årene som kommer, sier fotografen. Foto: Ashley Trainer-Smas
HÅPER Å GI TRØST: - Vi er ydmyke over å kunne hjelpe dem i denne sorgfulle og håpefulle tiden, og håper at bildene gir dem en form for trøst i årene som kommer, sier fotografen. Foto: Ashley Trainer-SmasVis mer

Ashley tok bildet av det for tidlig fødte barnet som gikk verden rundt - Mitt mål er å lette byrden

Hyller sykepleierne på avdelingen for premature barn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Bildet av det for tidlig fødte barnet i armene til sykepleier Brittany Denise gikk verden rundt for noen uker siden.

- Vi prøver å fange de ubetalelige øyeblikkene for disse veldig spesielle barna. Vi har hatt privilegiet å se både familiene og sykepleierne vise styrke og kjærlighet i mange situasjoner, forteller fotografen Ashley Trainer-Smas til Dagbladet.

Sammen med bestevenninnen Molly startet hun programmet «Simon Says Smile» på Akron barnesykehus i 2014 for å gi et tilbud til familier på avdelingen. Nå har de tatt portrettbilder av hundrevis av famlilier.

Har som mål å lette byrden

Ideen kom etter Mollys sønn Simon var der i 82 dager. Nå er Simon en glad og frisk fireåring, men Ashley forteller at Mollys erfaring med Simon gjorde at de forsto at bilder av barnet sitt er noe av det man savner når man er på prematuravdelinga.

- Det er en fantastisk opplevelse å se båndet så mange av disse sykepleierne bygger til pasientene sine. Det er virkelig en ære å være en liten del av NICU-miljøet, sier Trainer-Smas.

Hun sier at hun alltid tar imot føringer fra familien.

- Mitt mål er å på en eller annen måte lette byrden disse familiene bærer og prøve å la dem nyte normaliteten i det å ha en fotoshoot med babyene sine.

- Hun ville gjerne ha oss der

Hun forteller at hun som fotograf prøver å finne øyeblikkene som fanger følelsene i rommet og forteller historien til hver enkelt familie.

- Det er min jobb å skape minner for familien, uansett hvordan det går med barnet. Noen ganger er vi heldige nok til å fange et vakkert og flyktig øyeblikk som dette med Brittany og Keith Jr. Denne dagen var veldig emosjonell. Vi hadde fotografert Sarah og Keith Jr. ved andre anledninger, og fikk beskjed om at hun gjerne ville ha oss der også i de siste øyeblikkene de hadde sammen. For mødre er dette ekstremt vanskelig å oppleve, men det er viktig å kunne gi støtte, om det så bare er på vår lille måte.

- Vi er ydmyke over å kunne hjelpe dem i denne sorgfulle og håpefulle tiden, og håper at bildene gir dem en form for trøst i årene som kommer.

Innlegget som gikk verden rundt med bildet:

«De fleste vet at jeg er sykepleier på avdeling for tidlig fødte. Mange tror det betyr mating og vugging av babyer, som jeg iblant også får privilegiet av :) Men jobben min innebærer så mye mer.

Jeg tar vare på babier som er født måneder for tidlig til å leve uten moderne medisin. Plassert i respirator og på livreddende medisiner.

Jeg vurderer tilstanden deres, tar meg av dem,tar blodprøver, gir dem intravenøst og medisiner.

Jeg lærer en nybakt far hvordan han skal skifte bleie på sitt skjøre barn for første gang.

Jeg plasserer babyen på sin mors bryst (ofte med mange slanger og ledninger koblet til) etter hun ikke har fått holdt den i mange dager, iblant uker.

Jeg beroliger moren mens hun ser på sin lille, skjøre baby gå gjennom flere undersøkelser og prosedyrer enn de fleste av oss noen gang kommer til å gå gjennom.

Jeg feirer med foreldrene for hver milepæl: Hver gang oksygennivået i blodet er bra, hvert gram de legger på seg, hver slange som fjernes.

Jeg gleder meg når foreldrene kan ta med babyen hjem etter å ha tilbrakt måneder på avdelingen.

Jeg er vitne til mirakler. Jeg får se små liv komme tilbake og vinne over uoverstigelige odds. Men iblant, skjer det ikke ...

Jeg hjelper til å gjenopplive babyer når hjertene deres stopper og de små kroppene simpelthen ikke klarer mer.

Jeg plager meg selv med å tenke på hva vi kunne gjort bedre eller annerledes når alle medisinske muigheter er utprøvd.

Jeg gir de små livene til foreldrene deres når de tar sitt siste pust, når vitenskap og medisin ikke får til mer.

Jeg gir dem medisiner så de har det fint i sine siste øyeblikk her på jorda.

Jeg hjelper dem å lage gipsstøpninger av hender og føtter som familiene vil sette pris på for alltid.

Jeg deler minner med familien, og vi ler og gråter midt oppi alt sammen. Avdelingen blir hjemmene deres.

Jeg klemmer familiemedlemmene deres når de forlater babyens rom for siste gang, og håper ordene mine vil gi dem litt støtte.

Noen ganger gråter jeg i bilen på vei hjem, i dusjen, eller når jeg prøver å sovne før jeg går på jobb for å ta meg av andre små liv.

Jeg lener meg på kollegene mine. De andre sykepleierne jeg er så velsignet å jobbe ved siden av. Jeg ser til dem for kunnskap, visdom og støtte.

Ja, «jobben» min er å være sykepleier på prenatal avdeling. Men det viser seg på nytt og på nytt at det er så mye mer.

****Dette bildet er absolutt delt med morens tillatelse, som gjerne vil dele sin sønns reise og vise hva slags fighter han var :) Dette bildet er tatt etter han forlot oss her på jorda, og det var en velsignelse å få lov å være med ham i de øyeblikkene. Jeg vet at sykepleierne i bakgrunnen føler det samme.»

Litt over fem prosent av norske barn fødes for tidlig. Ifølge NHI har grensen for hvor lav vekt barnet kan ha og overleve gått ned fra rundt 1,5 kilo til 400-500 gram.

Et barn regnes som født prematurt dersom det er født innen utgangen av 37. uke. Et normalt svangerskap varer i 40 uker.

I Norge har komplikasjonene for de aller tidligst første blitt drastisk redusert på noen år, ifølge Tidsskrift for Den norske legeforening.