Assimilering?

«Den ensidig negative fokuseringen på oss muslimer kveler oss, og derfor er nyanseringen og behovet for flere stemmer som blir hørt, veldig viktig.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PÅ LEDERPLASS SKRIVER DAGBLADET 17.8. om «Shabana-debatten» som har rast i landets aviser de siste ukene. Dessverre har mange andre også sett på dette som en for-eller-mot-Shabana debatt, noe som har plassert andre essensielle elementer av debatten i skyggen. Debatten har til nå i alle fall bekreftet at det er en sterk fraksjon i majoritetssamfunnet som støtter Rehman i absolutt alt hun foretar seg, og ukritisk ser på alt det hun sier, gjør og mener som genialt, unikt og absolutt sannhet. Er det rart at Gullestad i sin første artikkel omtaler Rehman som et ikon?

VIDERE POENGTERER DAGBLADET at Gullestad må jo ha tatt feil, siden en rekke innvandrerstemmer har latt seg høre i debatten. Det er en korrekt observasjon at mange innvandrerstemmer fikk slippe til, men det er stor forskjell på å slippe til og å bli hørt. Før 1.8. har jeg, som privatperson, ved en rekke anledninger forsøkt å komme til ordet i de store avisene. Jeg kjenner flere som har skrevet gode artikler, uten at de ble brukt. Videre har flere muslimske jenter oppsøkt diverse aviser, for å være en annerledes stemme i debatten. De har blitt kategorisk avvist fordi de verken er omskårne, tvangsgiftet eller i en «øst/vest»-konflikt med familien.

DEN «NORSKE DELEN AV MEG» kan faktisk skjønne at det er lite interessant å la tildekte muslimske «innvandrerjenter» si noe positivt. For det er jo ikke til å stikke under en stol at «Vesten» anser muslimske kvinners klesdrakt og muslimske kjønnsroller for undertrykkende. Det at muslimske «innvandrerjenter» selv skulle ønske å leve slik, og at de selv ikke anser det undertrykkende, er aldri godt nok. For de er jo alle per definisjon enten undertrykte, og da er det mannlige familiemedlemmer som bestemmer hva de skal si og mene, ellers er de hjernevaskede eller rett og slett bare dårlig integrerte. Når slike fordommer er utgangspunktet, er det ensidige negative oppstyret med på å «bekrefte» disse fordommene, for fordommer blir sett på som sannhet når de gjentas ofte nok.

INGER-LISE LIEN SKRIVER i Dagbladet 16.8. at man tidligere har satt parentes rundt innvandrerne og gitt dem ekstra beskyttelse. Dette vil hun ikke ha noe mer av. Er dette et signal om at det er helt greit at muslimske ungdommer bare må finne seg i å bli utsatt for nedlatende meningsovergrep fra majoritetssamfunnet? Det er forøvrig paradoksalt at Lien og store deler av majoritetssamfunnet samtidig unisont setter parentes rundt Rehman. Dette er ekstra synlig når noen er frekk nok til å snakke deres O store Shabana midt imot, noe både Gullestad og Lena Larsen smertelig har måttet erfare.

ER SÅ VIRKELIG DEBATTEN ÅPEN og inkluderende som enkelte gjentatte ganger har hevdet? Det er med stor bekymring jeg registrerer at ingen har tatt tak i de essensielle spørsmålene Gullestad stiller i Aftenposten 10.8. Hun spør om «Rehman er blitt en nasjonal helligdom hevet over all kritikk» og om «ingen tar alvorlig det innvandrerne sier». Rehman tar i alle fall sjelden på alvor de signalene hun får av oss som er annerledes. «Ja, det er mange innvandrere som synes jeg imot dem. Men de tar feil. Det er for dem jeg skriver. Jeg gjør det av kjærlighet og for frihet. Men de skjønner det ikke, ikke ennå» siterer Lien Rehman. Ja, det er utrolig frigjørende å bli utsatt for fordommene Rehman er med på å opprettholde og «bekrefte», og vi er jo egentlig dumme kveg som ikke har skjønt at stigmatisering egentlig bare er godt for oss!

DEN ENSIDIG NEGATIVE FOKUSERINGEN på oss muslimer kveler oss, og derfor er nyanseringen og behovet for flere stemmer som blir hørt, veldig viktig. Lien skriver at mange med innvandrerbakgrunn er låst fast i grådige familiesystemer. Det er dessverre sant, og selvfølgelig skal man hjelpe. Problemet er at man i forsøket på å hjelpe disse ofrene ut av deres fengsler, har plassert mange andre i fordommenes og stigmatiseringenes fengsler.

ET EKSEMPEL PÅ SLIKE FENGSLER beskriver Mona Abdel-Fadil i Klassekampen 18.3.: «Det er nesten absurd at jeg i kraft av min bakgrunn må understreke at jeg ikke synes noe om drapet på Fadhime, eller om tvangsekteskap (...).» Dette kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Jeg har vært i dialog/diskusjon med en rekke ikke-muslimer, og det er ikke rent sjeldent at folk har totalt absurde meninger om meg og min tro. Jeg husker fra tidligere i år at jeg i diskusjon med lederen for et av de politiske partiene i Norge, fortalte at det finnes mange, inkludert meg selv, selvstendige unge i Norge som ønsker å gifte seg arrangert. Det vedkommende leste ut av det lille jeg sa, var at foreldrene mine skulle bestemme ektefelle, at hun mest sannsynlig var i slekt med meg og at hun ble hentet fra utlandet. Jeg ble helt paff, fordi jeg ikke kunne identifisere meg med noen av de tre scenarioene. For ikke har jeg tenkt å gifte meg med en kusine, eller «importere» henne fra utlandet, og ei heller skal foreldrene mine bestemme min fru. For man kan faktisk gifte seg arrangert uten å involvere noe av det der. (Etter å ha lest dette vil mange lesere sitte med et stort spørsmålstegn i hodet, noe som bekrefter at virkeligheten om arrangert ekteskap de tidligere har fått presentert, var ukomplett og fordømmende.) Når man gang på gang opplever slike hendelser, sitter man igjen med en ekkel bismak i munnen, og lurer på hva i alle dager man har gjort som får majoritetssamfunnet til å ha en standard A4-formening om ens person.

SELV ANSER JEG MEG SOM EN INTEGRERT og ressurssterk person. Jeg har ikke noe problem med at folk er nysgjerrige og spør meg om min tro. Jeg synes det er hyggelig. Men det er ikke alle som vet hva de skal svare. Det er for så vidt greit nok. Problemet oppstår når en blir utsatt for meningsovergrep, uten å vite hva man skal si eller gjøre. Et eksempel er en sak hvor en tildekt jente valgte å slutte på videregående, fordi læreren mente at hun var undertrykt og at grunnen til at hun gikk tildekt, var at faren slo henne og hun derfor måtte skjule sårene sine. Slike ting er med på å skade den vanskelige prosessen med å skape integrerte og flerkulturelle identiteter, spesielt når det skjer i en sårbar fase av livet. Slike opplevelser svekker muslimers selvbilde, og mange kvier seg for å omgås ikke-muslimer fordi de eller noen av deres kjente har opplevd å bli behandlet med hån og nedlatenhet.

FORUTEN ENSIDIG NEGATIV FOKUSERING er begrepsforvirring en av de største årsakene til problemet. I debatten er det for eksempel mangel på en entydig definisjon av begrepet «integrering». For meg virker det som om «integrering» er en motebetegnelse som «alle» bruker, men «ingen» helt har klart å avgrense bruksområdet på. Det virker som om betegnelsen er en stor, svart boks hvor majoritetssamfunnet kan putte alt det anser som problematisk, hvor det eneste felles multiplum er at problemene involverer mennesker i Norge som har ikke-vestlig opprinnelse. Det er heller ikke klart hvordan man «måler» integrering.

HVIS BÅDE ALI OG FATIMA nordmann ønsker å praktisere islamske kjønnsroller, har de da fått en stygg ripe i integreringslakken sin? Hvis så, snakker man ikke da egentlig om assimilering, ikke integrering?

POLITISKK SETT ER DET MANGE tiltak som har blitt satt i gang som er veldig positive i forhold til integrering. Eksempler på det er retten til å bære hodeplagg på arbeidsplassen. Likevel kan man fra tid til annen se at begrepet «integrering» blir brukt i kontekster hvor man egentlig snakker om assimilering. Mange går dermed rundt og tror at man må trykke bl.a. «vestlig» seksualmoral og alkoholvaner til brystet som et ledd i integreringen. Dette fører til at mange blir allergisk for begrepet «integrering», også i de tilfellene man faktisk snakker om integrering. Innføringen av KRL-faget er noe som har forsterket dette synet, da faget sees på som snikinnføring av kristendommen på den kommende generasjon. Det er derfor viktig at man freder begrepet «integrering» til dens egentlige betydning, slik at folk ikke blir skremt bort fra reelle integreringstiltak.