Asterix mot strømmen

Tusenårsrunden om verdenshandelen som innledes i Seattle i morgen, er ikke bare et kommersielt slag om bananer, biff eller billioner. Det er også et spørsmål om kultur, tradisjoner og nasjonal identitet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TYPISK NOK FØRER FRANKRIKE an i opprøret mot en total amerikansk dominans, om det gjelder mat, levevis eller kultur. Og selvsagt har det dukket opp en ny Asterix mot romerne. Bonden José Bové (46) fra Montredon i Sør-Frankrike har ikke bare like snurrebarter som tegneseriefiguren. Bové er et fenomen, et levende symbol mot multinasjonale giganter, som taler Roma midt imot. 12. august demonterte han med en kommando den nye McDonald's-restauranten i Millau. For dette ble han fengslet i tre uker, men prydet coveret på Newsweek, i håndjern. Til slutt ble han løslatt mot kausjon etter at venner fra fjern og nær, alt fra ballettkoreografen Maurice Béjart til en gruppe amerikanske bønder, samlet inn penger. Filosofen Bové, som benytter enhver ledig stund på sauegarden til å lese Gandhi og Che Guevara, sier at «det ikke finnes en individuell løsning på menneskenes problemer» og at «ingen etablert situasjon er urørlig». Sauebonden med mesterlig medietekke, allerede på plass i Seattle, bedyrer at han først og fremst slåss mot «la mal bouffe» (usunn nei-mat). Ikke mot amerikanerne, men mot reglene de vil påtvinge resten av verden. Og det gjelder ikke bare mat. Bovés nærmeste allierte er blant de største navnene i fransk film og kultur. De kjemper for «det franske unntaket», for at kultur skal unntas fra vanlige markedslover og globalisering. For noen dager siden samlet selveste Jacques Chirac kulturens yppersteprester i Elyséepalasset. Chirac vil være i fremste linje i kampen mot «uniform og forhåndsformatert kulturell ersatz». Med andre ord må ikke alt bli likt, skåret over en og samme universelle lest. Hvert land, hver kultur, hver asjett må få beholde sitt krydder og særpreg. Og i denne kampen er Norge og Frankrike nære allierte, sier kulturminister Åslaug Haga.

BOVÉS OG CHIRACS ORD kan virke pompøse når statsrådene fra 135 land i verdens handelsorganisasjon WTO setter seg rundt bordet i Seattle. Forhandlingene kan vare i flere år. De skal ta opp jordbruk, bio- og genteknologi, helse, finanstjenester, arbeidsmarked, miljø, distriktspolitikk og den tredje verden, der flere og flere av landene er knyttet til WTO. Store og viktige spørsmål skal avklares. Dette er big business i et beinhardt forum.

- WTO er en grunnleggende antidemokratisk og frihetsberøvende organisasjon, sier den amerikanske økonomen Susan George.

- WTO ER INSTRUMENTET for det nye århundrets «Reich», hevder den franske høyrepolitikeren Charles Pasqua.

Kulturen kan lett bli skviset i den store sammenhengen. EUs kulturkommissær, Viviane Reding, er redd den kan bli brukt som pressmiddel mellom USA og europeiske land. I internasjonal handel er det ofte et spørsmål om dårlig forkledd proteksjonisme. Som da EU nektet å importere hormonbehandlet kjøtt fra USA, og USA svarte med straffetoll på fransk roquefort, trøfler, sjalottløk og gåselever, italienske grønnsaker, tysk suppe eller dansk skinke. Det var da José Bové gikk fra konseptene. Samtidig forsvarer han uten å blunke statlige subsidier og kvoteordninger for å redde det som reddes kan av fransk kultur, gastronomi og tradisjoner. Frankrike, som Norge, er redd for å miste sin identitet. Norge betakket seg for å gå inn i EU. Frankrike er med, men vil ikke likne for mye på de andre medlemslandene, og i hvert fall ikke på USA. Dette er et svært ømtålig emne. Mye skade er allerede skjedd. Franskmennene er de største kundene av McDonald's-hamburgere i Europa. Og langt flere millioner går og ser «Titanic» eller «Star Wars» enn «Jeanne d'Arc», som i tillegg har John Malkovich, Faye Dunaway og Dustin Hoffman på rollelista.

- Dessuten er det ikke McDonald's som utgjør den største trusselen, sier Jacques Attali, Mitterrands nærmeste medarbeider i mange år. Det er pizzaen. Den er det perfekte, universelle konseptet. Med felles deig, men med hvilke ingredienser man ønsker. Attali minner dessuten om at det var amerikanerne som først innførte filmkvoter i 1913 for å beskytte sin filmindustri mot blant annet Frankrike, og at såkalt amerikansk film fra Hollywood er mindre og mindre amerikansk og mer og mer flerkulturell. I tillegg er Internett og videomarkedet langt viktigere, og der har Frankrike nå verdens største selskap, Infogrammes.

Det dreier seg i bunn og grunn om eksistens og identitet. Å skaffe seg et nært fotfeste i en stadig åpnere verdensøkonomi, et mer og mer globalisert samfunn. Kultur er uansett universell. José Bové har sin sauegard i Montredon, sin roquefort, sin alpelue og sin beaujolais, men leser indisk ikkevoldsfilosofi og reiser fra Brasil til Tahiti for å støtte jordbrukskollektiv eller protestere mot prøvesprengninger. Disney stjeler ideer fra Victor Hugo, Afrika eller kinesiske folkeeventyr. En kafé på Grünerløkka likner en kafé på Montmartre. Internett har for lengst opphevet grensene. Alt er allerede en eneste stor pizza. Med eller uten WTO. Bové kjemper på mange måter - som kjerringa - mot strømmen. Men med typisk fransk bravur.