Asyl- debatten er død

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Regjeringen strammer inn asylpolitikken – igjen. Inkluderingsminister Dag Terje Andersen innkaller pressen. Han stirrer oss rett i øynene og sier med overbevisende statsrådsstemme: «Jobben skal gjøres». Det er ingen tvil om at Andersen er mannen til å gjøre den tøffe jobben.

De nye tiltakene har to formål. Det ene er å sørge for at færre enslige mindreårige asylsøkere kommer hit. Så langt i år har 8100 personer søkt om asyl. 1100 av dem oppgir å være enslige mindreårige, 70 prosent kommer fra Afghanistan. Nå er det slutt på å frede de yngste, er budskapet fra regjeringen. Barn og unge skal tvangssendes tilbake dit de kom fra selv om norske utlendingsmyndigheter ikke klarer å oppspore foreldre eller omsorgspersoner. Stikkord for Andersens nye harde linje er: Hurtig ekspedering, mer alderstesting og etablering av egne returinternat i Kabul eller Bagdad for tvangshjemsendte barn.

REGJERINGEN VISER handlekraft som det heter. Den andre hensikten er selvsagt innenrikspolitisk. For norsk asylpolitikk står på valg, i sterkere grad enn tidligere. Denne høsten har velgerne valget mellom en svært restriktiv rødgrønn regjering som har bygget videre på Erna Solbergs innstramninger – og en regjering basert på Fremskrittspartiet.

Andersens mest kyniske tiltak er å returnere barn til asylverstingslandet Hellas. Jeg antar at akkurat dette punktet har holdt Andersen søvnløs i mange netter. Dessuten skal asylsøkere uten sikker identitet – så å si alle – nektes midlertidig arbeidstillatelse. Retten til familiegjenforening er allerede svekket. Og denne uka kom meldingen om at regjeringen utsetter overføring av asylbarna til barnevernet til etter 2010, altså ut i det blå. Det kom ikke som et sjokk. Hvem bryr seg?

Artikkelen fortsetter under annonsen

HVA SKJEDDE? Regjeringens asylpolitiske snuoperasjon kom i fjor høst i forlengelsen av en rekordstor asylstrøm. Plutselig er det greit at Norge opererer i strid med anbefalinger fra FN. Asyl-Norge styres enkelt og greit etter «strengeste gutten i klassen»-prinsippet. Når andre land strammer inn, følger Norge etter. Irakere, afghanere og somaliere får bare finne seg andre land. SU-leder Mali Steiro Tronsmoen – snart den siste asylaktivist – sa etter pressekonferansen:

–Innstramningene blir et race om å være strengest mulig mens statusen til FNs høykommissær for flyktninger undergraves. De fattigste landene blir sittende med ansvaret for verdens flyktninger mens vesten melder seg ut.

HØRER VI PROTESTER? SV-politikere som slår i bordet? Opphetet debatt? Neida. Bare «de obligatoriske» protesterer pliktskyldigst. Det er det. Vi har en regjering som innfører en knallhard asylpolitikk, og det skjer så å si uten protester. Norge følger etter Danmark, men der i gården var det i det minste høyt støynivå. Der har retorikken lenge vært tøff og fiendtlig. Her sklir statsråd Andersen gjennom uten at noen roper opp om humanismen som forsvant og løftene fra Soria Moria som brytes. Han argumenterer, rørende nok, med at alle innstramninger er til det beste for dem det gjelder. Regjeringen kan bare ikke sitte og se på at unge, afghanere «sendes som pakker rundt i verden av menneskesmuglere». Arbeiderpartiet fører en streng, men rettferdig asylpolitikk, sier statsråden.

DAG TERJE ANDERSEN TEGNER skarpe skiller. Han snakker på den ene siden om de verdige trengende som Norge, selvsagt, i tråd med Flyktningkonvensjonen, gir opphold. På den andre siden om dem som ikke får opphold og som derfor aldri burde ha reist. Både Ap og Frp tjener på å tegne avstanden mellom verdige flyktninger og uverdige lykkejegere svart-hvit og absolutt. Men skalaen er høyst glidende. Alle er uansett enige om at «ett sted må grensen gå». Dermed parkeres debatten. Så lenge asylstrømmen er stor, råder pragmatisme og kynisme. Med færre asylsøkere i kø, kan det humanistiske hjertelaget gjøre comeback. Men nå er det knapt grenser for hvor stramt Andersen kan stramme til.

FRP ER I VINDEN. Mange nordmenn opplever «det nye Norge» som forstyrrende. Manglende asylsøker-empati handler også om matthet fordi flyktningproblemet synes uløselig. Reportasjene om unge afrikanere som krabber i land på Kanariøyene, sitter på netthinnene våre. Den store asylpågangen utløser avmakt og apati. Det er tyngre enn noen gang å argumentere for åpnere dører og hjerter. «Medmenneskelighet» er blitt et nesten pinlig ord. Beskyldninger om naivisme sitter løst. Asylpolitikk er ut. Rett og slett. Det er ikke lenger et område som unge radikale ønsker å definere seg ut ifra. Blant yngre folk legger stadig flere seg på den litt innvandringstøffe Aslak Nore-linja. Den samme gjengen som før ivret for human asylpolitikk og fargerikt fellesskap, snakker nå om innvandrere og kriminalitet og radikal islam. Valghøsten blir opphetet, men like fullt isende kald.