Asylforvaltningen bør granskes

Helsepersonell som arbeider med flyktninger opplever konturene av en asylforvaltning der det syder av mistro og mistenkeliggjøring, både mot flyktningers egne forklaringer og uttalelser fra leger og andre fagpersoner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kompetansestriden mellom fagpersoner og byråkrati berører en menneskerettslig problemstilling: at flyktninger, både voksne og barn, kan bli avvist på feil grunnlag og sendt tilbake til forfølgelse og tortur.

Stadig flere flyktninger får beskjed om at norske myndigheter ikke finner deres historie troverdig. Tendensen har vært tydelig siden den nye utlendingsloven ble vedtatt i 1991. Helsepersonell som dyktiggjør seg innen arbeid med tortur og traumer, opplever at deres arbeid ikke engang synes å nyte alminnelig respekt i Justisdepartementet/UDI. Byråkratiets manglende tilbakemelding på innsendte helseutredninger bryter både med vanlig saksbehandlingspraksis og alminnelige høflighetsregler.

Menneskerettighetsorganisasjoner bekrefter at tortur skjer i fengsler og på politistasjoner i Afrika, Asia, Latin-Amerika, Øst-Europa, og i Midtøsten. Gjennom arbeid med flyktninger får norsk helsepersonell innsyn i torturmetoder, også slike som ikke alltid etterlater seg arr på kroppen. Slavenka Drakulic har intervjuet flere hundre voldtektsofre fra krigen i Bosnia. Hun sier at alt som fortelles i boka «Som om jeg ikke fantes» er sant (Dagbladet 17.12.99). Drakulic har ikke valgt ut de verste historiene, men tvert imot utelatt ting som er så grusomme at hun var redd de ville virke usannsynlige.

De torturerte forteller ofte at det verste med hele torturen er ensomheten og omverdenens likegyldighet. Torturistens credo er: «Ingen vil tro deg, ingen vil få vite». I møte med norske myndigheter risikerer torturofrene at disse spådommene går i oppfyllelse. Etter ankomst til Norge blir flyktninger avhørt, uten bistand av advokat, og etter liknende metoder som brukes overfor mistenkte i kriminalsaker.

Det er påvist at tolker i slike situasjoner ofte forvrenger eller oversetter utsagn direkte feil. Dokument fra et slikt avhør er grunnlaget for den videre saksbehandling. Dersom forvaltningen kan påvise manglende samsvar mellom flyktningens første forklaring og senere gitte opplysninger, mener man å ha reist tvil om troverdigheten i forklaringen. Dermed kan asylsøknaden avslås. Mange helsearbeidere erfarer derimot at flyktningers beretninger forandrer seg over tid, uten at dette i seg selv svekker troverdigheten. Torturerfaringer, som blir opplevd som skamfulle og nedverdigende hendelser, kommer ofte fram først når tillit har oppstått i relasjonen mellom klient og terapeut.

Saksbehandler i Justisdepartementet/UDI møter ikke klienten direkte, men kan likevel konkludere med at en flyktnings beretning om tortur ikke er troverdig. Dette kan skje både i saker der medisinsk vurdering mangler, og når medisinsk fagpersonale konkluderer med at klienten sannsynligvis har vært torturert.

En «psykiatrikommisjon» ble i 1992 opprettet for å gi råd til departementet, angivelig i saker der foreliggende medisinsk dokumentasjon var mangelfull. Advokat Geir Ludvigsen antyder at «kommisjonen» tvert imot kan ha vært brukt til å sikre støtte for negative vedtak i asylsaker der det har samlet seg opp for mye annen faglig dokumentasjon som peker i retning av innvilgelse av oppholdstillatelse (Klassekampen 28.12.99). Et avgjørende spørsmål blir: Hvem velger ut saker som skal fremmes for «kommisjonen», og etter hvilke kriterier? Hvis «kommisjonen» virkelig var ment å bidra i saker der medisinsk informasjon var mangelfull, hvorfor har den da kun behandlet mellom ti og tyve saker i en periode der tusenvis av asylsaker har vært til behandling i departementet?

«Kommisjonen» har siden opprettelsen arbeidet uten mandat, uten tilsyn eller kvalitetssikring, uten protokoll, uten klare rutiner for å sikre frivillig informert samtykke, og uten rutinemessig tilbakemelding til utstedere av tidligere helseattester. Dertil synes det som om «kommisjonens» medlemmer kan ha operert som enkeltstående konsulenter, og ikke som et faglig kollegium, slik begrepet «kommisjon» gir inntrykk av.

Opprettelse av en offentlig klagenemnd i flyktningsaker har vært drøftet tidligere. Dette har det imidlertid ikke blitt politisk enighet om. Det kan se ut som om byråkratiet her har laget sin egen interne «vri» i stedet for å forholde seg til den demokratiske nødvendigheten av en langt mer åpen forvaltning. Internt har da «kommisjonen» fungert som et alibi fordi man «liksom» har sikret ansvarlig saksbehandling, ved tilsynelatende å ha ekspertise i bakgrunnen. For offentligheten, flyktninger og hjelpere, derimot, har den aktuelle ordning snarere begrenset innsynet og derved muligheten til å kritisere byråkratiets beslutninger.

Asylsøker NN har gitt oss tillatelse til å fortelle om hans møte med norsk asylforvaltning. Da NN hadde tilbragt 14 måneder i Norge, skrev hans psykiater et brev til Justisdepartementet. Der står at NN plages med angst og mareritt relatert til hendelser i hjemlandet, og at hans usikkerhet knyttet til egen fremtid er til hinder for behandling av hans post-traumatiske stresslidelse.

Et halvt år senere skriver en annen psykiater til departementet og ber om at NNs sak blir ferdigbehandlet så snart som mulig. 14 måneder senere, den 27.03.98, skriver psykiateren til departementet: «Hans sak har tatt svært lang tid, uten at det har kommet til avgjørelse. Pasienten beskriver selv denne ventetiden som å være i fengsel og representerer i og for seg en form for psykisk tortur... Jeg har ingen vanskeligheter med å være enig med pasienten med denne beskrivelsen.» På dette tidspunkt har departementet mottatt minst ti uttalelser fra sykepleier, psykolog, leger og psykiatere.

Av grunner kun kjent av Justisdepartementet ble «psykiatrikommisjonen» satt på saken den 27.04.98. NN ble hentet til Oslo og fremstilt for en av «kommisjonens» medlemmer. NN trodde han nå kunne se frem til en snarlig avgjørelse. Han tok feil. Den 28.01.99. noterer NNs psykiater: «Han er svært fortvilet, han vet ikke hva som skjer og har ikke fått noen avgjørelse fra UDI. Han føler at livet er ganske meningsløst og tomt, og at han ønsker å dø». «Kommisjonens» uttalelse foreligger den 07.07.99, drøye ti måneder etter undersøkelse av NN. I skrivende stund er saken ennå ikke avgjort, og NN eksisterer videre i det vakuum som oppstår i livet til et menneske som aldri vet hva som venter neste dag.

En rekke alvorlige spørsmål vedrørende norsk asylforvaltning har altfor lenge fått stå ubesvarte:

Skal byråkratiet ha anledning til å avvise asylsøknad fra en som hevder at han eller hun har vært utsatt for tortur i hjemlandet, uten at det foreligger medisinsk dokumentasjon i saken? Dette spørsmålet er det nærliggende å stille til Statens helsetilsyn, som i flere rundskriv slår fast at alle flyktninger bør tilbys en grundig førstegangs medisinsk helseundersøkelse, som blant annet innebærer gjennomgang av erfaringer med tortur og traumer i hjemlandet. Slik undersøkelse blir i dag sjelden gjennomført.

Dersom man konkluderer med at «psykiatrikommisjonen» ikke holder mål ut fra medisinske, etiske og juridiske kriterier, kunne det da tenkes at kulturen som har frembragt en slik «kommisjon» også har frembragt andre uakseptable ordninger?

Skal noen stilles til ansvar dersom det viser seg at flyktninger har blitt avvist på feil eller mangelfullt grunnlag i den perioden dagens ordning har vært gjeldende? Er det utfra dette slik at enkelte avviste flyktninger burde gis muligheten til å prøve saken på nytt, eller hentes tilbake?

Tiden er moden for å starte en opprydning. En uhildet part, etter modell av Lund-kommisjonen, bør gjennomgå dagens praksis. Ett av målene må være å sikre nødvendig respekt for faglige vurderinger i asylsaker, og derved bedre flyktningers rettssikkerhet i fremtidig norsk asylforvaltning.