Atom-kreftene

I skyggen av fredsprisfesten utspiller det seg et fascinerende atom-diplomati. I hovedrollene: En nyfrelst cowboy, alvorlig såret av krig, en uredd, gjenfødt mørkemann, og en president som vil være helt tsar.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG: (Dagbladet): LØRDAGENS fredsprisvinner, Mohamed ElBaradei og IAEA, spiller foreløpig bare en birolle i dramaet rundt Irans atomproduksjon. ElBaradei advarte riktig nok Iran om at verdenssamfunnet er utålmodig med Iran fordi landet ikke etterlevde kravene om full åpenhet av de iranske atomanleggene, i sin takketale for fredsprisen. Likevel er sjansene for at han vil fortsette å spille en birolle i det iranske atomdramaet ganske stor. For rollen som melker og politisk pusher er overtatt av Russland, som ser fram til å innkassere en betydelig diplomatisk triumf etter å ha blitt fullstendig overkjørt av Bush-administrasjonen før invasjonen av Irak. De har bestemt seg for å vise seg fram og slåss for russiske økonomiske og politiske interesser, og har gode sjanser til å lykkes.

HISTORIEN ER omtrent slik: Iran produserer atomkraft i kjernekraftverket i Isfahan, og har i lengre perioder gjort dette uten inspeksjon fra Det internasjonale atomenergibyrået IAEA, slik landet er pålagt. Iran vil også anrike uranen i Iran, men der setter en samlet verden en grense, fordi anriket uran kan brukes til å produsere atomvåpen. Under den nye presidenten Mahmoud Ahmadinejad, som er en populistisk, konservativ mørkemann, med en fortid i Khomeinis revolusjonsgarde, har retorikken blitt tøffere. Han insisterer på Irans rett til å produsere atomkraft, har startet opp produksjonen igjen, og forsikrer at den kun skal være til fredelig bruk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN LANGT FRA ALLE - nærmere bestemt ingen - tror ham. Særlig er mistroen i USA stor, der George W. Bush innlemmet Iran i Ondskapens akse allerede før invasjonen av Irak. Og etter at Ahmadinejad ble valgt til president i vår oppfattes den fyrrige retorikken etter terrorangrepene mot USA neppe som mindre presis. Men Bush er sterkt skadeskutt av krigen i Irak. En ny krig er utenkelig, og USA er ikke sikker på å få med seg verken Russland eller Kina dersom Irans atomproduksjon havner som sak i FNs sikkerhetsråd. Og selv om USA og EU står sammen om kravene til åpenhet i Irans atomproduksjon, har USA færre muskler å presse både Iran, og Russland og Kina med, enn de hadde forut for krigen mot Irak.

DET ER HER RUSSLAND kommer inn som en mekler og politisk pusher, for å få til et kompromiss om atomproduksjonen, slik at landet kan eksportere enda et atomkraftverk, samt et rakettsystem til Iran, og fortsette den betydelige handelen med teknologi som landet har med Iran. Dessuten ser det ut til at det ville smake svært godt med en diplomatisk triumf som understreker Russland som en sterk, selvstendig spiller på den internasjonale arenaen, der de politiske musklene er bygget av olje, gass, og i tilfellet Iran, atomekspertise.

DET RUSSISKE kompromissforslaget går ut på at anrikingen av den iranske uranen skjer i Russland. Dermed får det internasjonale samfunnet oversikt over hvor mye anriket uran Iran har, og man sikrer - i hvert fall i teorien - at kunnskapen og teknologien om å anrike uran ikke finnes i Iran. Selv om Irans president Ahmadinejad foreløpig har avvist det russiske forslaget, er det en diplomatisk lissepasning. Det sikrer det viktigste av de vestlige kravene, at Iran ikke anriker uran selv, samtidig som president Vladimir Putin viser fram Russland, denne gangen i rollen som mekler, ja, tenk, fredsmekler.

USA SKAL UNDER hånden ha godtatt det russiske kompromisset. I EU ser man det som et kompromiss til å leve med. Og i Iran må trolig Ahmadinejad akseptere det. For selv om han står fram som uforsonlig, og her om dagen provoserte med å be Europa ta hjem jødene fra Israel, siden det var fra Europa de kom, så eier han ikke iransk politikk. Hele tre ganger har han forgjeves forsøkt å få parlamentet til å godta en oljeminister som skulle \'ordne opp med oljemafiaen\', som presidenten har sagt det. Denne uka får oljelandet - som får 80 prosent av eksportinntektene fra olje - trolig en oljeminister. Men den nye ministeren er en teknokrat, departementets mann, og ikke presidentens ryddegutt. Dermed er det begrenset hvor stor kontroll Ahmadinejad har over landets gull, oljeformuen. Når alt dette veies er utsiktene derfor gode for Putins og utenriksminister Sergej Lavrovs diplomatiske lissepasning. Det er nesten som i Den kalde krigens tid. Det må ende fredelig når atom-kreftene møtes.

TØFFERE: Under den nye presidenten, Mahmoud Ahmadinejad (t.h.), er Iran blitt røffere i retorikken om blant annet atomkraft.