Atomavfall og fortielse

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • I forrige uke besøkte en norsk delegasjon noen av de atomsikkerhetsprosjektene Norge finansierer på Kola. Av og til dukker bilder av og rapporter om de 120 rustne vrakene av atomubåter fram i mediene, lik ekko fra den konstante faren som de representerer. Fredag brakte Aftenposten bilder som var tatt av atomubåten K-159 bare timer før den sank under slep 30. august og tok ni mennesker med seg i dypet. President Putin forlangte øyeblikkelig gransking av ulykken, men hittil er ingen rapport offentliggjort. På russisk maner er man taus også overfor kapteinsenkens spørsmål.
  • For vel 14 dager siden kom det fram at 11 arbeidere i midten av juli ble stråleskadd under arbeidet med opphogging av brenselstaver. De fikk først legehjelp halvannen måned seinere. Miljøstiftelsen Bellona avslørte hendelsen, der arbeiderne kuttet brenselstavene manuelt uten tilstrekkelig verneutstyr og uten apparater til å måle strålingen. Atomavfallet blir sendt til gjenvinningsanlegget Majak i Sibir. Hva som skjer der, vet vi ikke: Dit har ikke engang kontrollører fra det internasjonale atomenergibyrået fått slippe inn.
  • Norge bevilger hvert år store summer til opprydningsarbeidet på Kola. Stortinget har pålagt Utenriksdepartementet å foreta selvstendige miljøvurderinger av prosjektene som finansieres. Dette er ikke fulgt opp av departementet. Når Norge ikke foretar slike selvstendige analyser, er det i praksis et signal til russiske myndigheter om at vi godtar de fortielser som preger landets behandling av atomavfallet.
  • Vladimir Putins Russland er et sted der informasjonsfriheten langsomt kveles. Men åpen informasjon er en absolutt forutsetning for at også atomavfall håndteres forsvarlig. Like viktig som å bidra økonomisk til resirkuleringen av atomavfall, er det at Norge og øvrige land som er involvert i prosessen, legger press på russiske myndigheter for å få fri, uavhengig og tilstrekkelig informasjon om hva som foregår. Hemmeligholdelse og fortielse representerer en like farlig forurensing av det offentlige rom, som atomavfallet gjør for miljøet.