Atomfrykt

Bak lukkede dører sitter iranere og er redde for å bli gisler.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI SER DEM på tv og i aviser. Fanatiske menn som melder seg til tjeneste for å bli selvmordsaksjonister. Storslåtte militærparader til ære for president Mahmoud Ahmadinejad og hans regime. Våpnene, tanksene og de alvorlige mennene som marsjerer taktfast skal vise det iranske folket, og verden for øvrig, at Iran er en stormakt. Som er i ferd med å skaffe seg atomvåpen. Som er klare for å krige mot Vesten, hvis de så mye som forsøker å stoppe Irans atomplaner. Er så Iran en nasjon av gale fanatikere, som støtter sin president i ett og alt?

«SE PÅ OSS. Vi både ser og oppfører oss helt annerledes enn vestlige media framstiller oss. Jeg har ikke skjegg. Jeg går med italiensk designerdress og Armani solbriller. Og jeg synes presidenten vår er en hund», sier den nyutdannede legen Mohsen (28). Han tar et dypt drag av Dunhill-sigaretten. Drikker sin espresso. Mohsen er en typisk representant for Teherans øvre middel- og overklasse. Han kommer fra et bemidlet hjem, har studert flere år i utlandet, og tilbringer mange av sine ferier i det mer utagerende Vesten. For kort tid siden vendte han nesa mot Iran for å starte jobben som lege. Men gjensynet med hans kjære hjemland har vært tøft. «Jeg er redd. Presidenten og hans villmenn jakter på atomenergi for å sikre makta si. Fordi de mangler folkets støtte, gjør de alt for å skaffe seg en atombombe slik at de kan gjøre oss til sine gisler. De har gjort det i Pakistan. Der sitter militærregimet på atomknappen, mens befolkningen er maktesløse», sier Mohsen.

HAN ER LANGT fra alene om denne frykten. Snakker du med studenter, leger, akademikere og intellektuelle, er deres verste scenario at presteregimet klarer å utvikle atomvåpen. Da vil det bli enda vanskeligere å få dem bort fra makta enn i dag, hvor de allerede føler seg maktesløse. Uten påvirkningskraft på egen framtid. Problemet for denne gruppa, er at et stort antall iranere støtter regimets iver etter å utvikle atomenergi. Den iranske bloggeren Hossein Derakhshan mener at Vesten ikke bør være overrasket over akkurat dette. Over tid har det iranske regimet systematisk formet sin befolkning til å mene at atomenergi er nødvendig. Enhver debatt om Iran, som har store olje- og gassressurser, egentlig trenger atomenergi har vært totalt fraværende. «Det er enklere å få støtte for noe folk ikke kan noe om. Derfor har diskusjon rundt behovet for atomenergi vært ikke-eksisterende», skriver Derakhshan i New Scientist. Ei heller har det vært lov å snakke om mulige miljøkonsekvenser. Eller kostnadene ved å utvikle og bruke atomenergi.

ATOMENERGI-DEBATTEN i Iran har dreid seg om landets rettigheter og stolthet: hvorfor skal ikke vi få lov, når alle andre gjør det. Hittil har iranere flest kjøpt dette argumentet. Og det paradoksale er at enda flere, også regimets motstandere, vil støtte presidenten etter hvert som ordbruken fra Vesten blir tøffere. Trusler eller angrep mot Iran vil paradoksalt nok føre til at det iranske folket går sammen og støtter Ahmadinejad og hans menn, selv om de er arge kritikere i dag. «Folk flest er hjernevasket etter årevis med feilinformasjon. Men vi er ikke en gjeng fundamentalister. Vi er et gjestfritt folk som ønsker å ha samkvem med dere i Vesten. Vær så snill å få fram det», sier den 22-årige mediestudenten Mirjam til Dagbladet tidligere i år.

OVER HALVPARTEN av Irans befolkning er under 30 år. Ungdommene er flittige brukere av internett og satellittkanaler, og er sterkt influert av verden utenfor Iran. «Jeg er optimistisk med tanke på den nye generasjonen. Vi kommer ikke til å finne oss i at gamle, konservative mullaer skal bestemme hva vi skal tenke, hvordan vi skal kle oss eller hvilken musikk vil skal høre på», sier Mirjam. Hun har et håp om at iranerne sjøl kan klare å endre regimet. Hun har derimot ingen tro på at George W. Bush og Vesten kan tvinge bort presidenten og hans menn med makt. «Vi ønsker ikke påtvunget hjelp utenfra. Det er som å oppdra et barn. Du vil gjøre det sjøl. Du ønsker ikke at en amerikaner skal oppdra barnet ditt - på grunn av dets styrke. Spør du meg, blir det et slags diktatur», sier hun. Mirjam og hennes studentvenner ønsker ikke atomenergi i Iran. Men de tror ikke krig eller bombing utenfra er måten å endre ting på.