Atomisert sentrum

Det er visst med sentrumsalternativet som med atomet: Vi trodde det var den minste enhet i universet. Men så viste det seg at det også kunne splittes. Senterpartiet vil at ikke bare regjeringen, men også de enkelte partier i regjeringen skal legge fram sine budsjettønsker. Klarere kan det ikke demonstreres at sentrumsalternativet er en illusjon: Partiet som var alternativets varmeste pådriver, er allerede i gang med å bryte det opp i sine enkelte faktorer. Sentrum er blitt tre alternativer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er selvsagt riktig at regjeringens program, den såkalte Voksenåsen-erklæringen, var en godværserklæring. Den tok utgangspunkt i en nasjonal økonomi som kokte over av penger. Regjeringen kan ikke gis ansvaret for krakket i Asia. Men valutaspekulantenes ville ferd gjennom hvelvene i Norges Bank kan den ikke løpe fra ansvaret for. Regjeringens morgengave til velgerne var nye verdier, men lite ante folk at de skulle ta form av hyppige vinduskonvolutter med varsel om renteøkninger.

  • De tre partiene lovet mer enn de kunne holde. Da de snekret regjeringsprogrammet, var de ikke håret bedre til å addere enn de studentene som universitetsprofessorene nå besværer seg over. Det hele kan naturligvis forklares. Deres program var resultatet av mer enn ti års opposisjonstilværelse, og siden opposisjonspolitikk i en avideologisert politisk verden er å lage overbud, var det ikke måte på regjeringens ambisjoner. Den godtok så visst ikke den forestilling som Arbeiderpartiet hadde prøvd å innprente oss alle at det antall kroner som Jaglands regjering ville bruke, var maksimum og riktig.
  • Sentrumsalternativet ble derfor et alternativ for pengebruk: De skulle bruke noen milliarder på kontantstøtte til småbarnsforeldre, de skulle bruke en milliard eller så på flere sykehjemsplasser, på bedre medisinsk utstyr, bedre kår for funksjonshemmede, de skulle redusere elevtallet i klasserommene, gi lærerne bedre lønn, skaffe mer penger til universiteter og IT-utdanning, utvide studiefinansieringen, styrke barnefamiliene med penger til aleneforsørgere og pappapermisjoner og bygge ut full barnehagedekning. De skulle styrke kulturlivet, særlig det i distriktene, bygge opera, stanse nedbyggingen av Posten, stanse flukten fra landsbygda med større overføringer og gi mer til jordbruket. Dessuten: God sentrumspolitikk var å bygge veier og jernbane.
  • Men så viser det seg at Thorbjørn Jagland hadde rett: krybba var tom. Da bites som kjent hestene, og det vet Senterpartiet mye om. Derfor vil de nå som parti kjempe for utgiftene , og overlate nedskjæringene til regjeringen. Dette er unektelig et nytt grep i politikken. Senterpartiets parlamentariske leder, Johan J. Jakobsen kaller det «folkepedagogikk». Andre vil kalle det dobbeltspill. Jeg tror det er uttrykk for et grunnleggende trekk ved Senterpartiet som et typisk interesseparti: aktiv opportunisme. Det har gjort at partiet alltid har vært et frynsete regjeringsparti. Einar Gerhardsen, som forsto mer av politikk enn de fleste, kom med følgende advarsel til Venstres Bent Røiseland da det var klart for en borgerlig koalisjon med Senterpartiet i 1963: «At dere tør.»
  • Senterpartiets utspill demonstrerer at der ikke finnes noen politikk som kan kalles sentrumspolitikk hvis det ikke finnes penger til påplussinger. Dessuten har jo det siste årets aktiviteter på Løvebakken vist at om de tre kommer fram til noe felles, så er det ikke politisk grunnlag for det i Stortinget. Regjeringen må gå til venstre eller til høyre, i midten er der ingenting. Presenterer de sitt eget, går det galt, og lager de ikke sitt eget, er det jo intet sentrumsalternativ.
  • Det er som om hele sentrumsopplegget er underlagt sin egen dødsdrift. De har ødelagt sine egne muligheter ved å gjøre det de sa de ville gjøre, nemlig å plusse på utgiftene. Det har skapt uro i markedene, svekket krona og økt utgiftene. Det er som å kjøre bil mot stupet med lukkede øyne og full krangel i baksetet om hvor de skal kjøre. Så kan de arme tilskuere i det økonomiske etablissement rope at det går til helvete. De får gjøre som danskene i sin tid, og trøste seg med at det skjer på første klasse.