Atomkraft? Ja takk?

Både temperaturen og oljeprisene stiger. Kan kjernekraft være løsningen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«MENNESKEHETEN HAR

for første gang mistet kontrollen over kjernekraften,» sa Mikhail Gorbatsjov i en tale i etterkant av Tsjernobyl-ulykken i 1986. Riktignok hadde man mistet kontrollen ved Three Mile Island noen år tidligere, men med Tsjernobyl ble det virkelig vrient å være atomkrafttilhenger.

På sytti- og åttitallet var de gule klistremerkene med «Atomkraft? Nei takk!» et vanligere syn på bilene i nabolaget mitt enn de med «N» for Norge. Motstanden mot atomkraft var en ukomplisert grunnpilar i livssynet, en skråsikker, god sak. Er det fortsatt sånn?

JAMES LOVELOCK

, en kjent britisk vitenskapsmann og legendarisk miljøvernforkjemper, fikk stor oppmerksomhet tidligere i sommer da han trykte et innlegg i The Independent kalt «Kjernekraft er den eneste grønne løsningen». Argumentet var enkelt og klart: Global oppvarming er den største trusselen mot livet på jorda. Vi har ikke tid til å vente på at alternative energikilder som vind- og solenergi blir effektive nok. For å redusere utslippene av klimagasser er vi nødt til å bygge flere kjernekraftverk. «Motstand mot kjernekraft er basert på en irrasjonell frykt, oppildnet av Hollywood-aktig fiksjon, grønne lobbyister og mediene,» skrev Lovelock, som seinere gjentok påstandene med et skjevt glis på tv, vel vitende om at mange av hans tidligere venner blant vindmølleforkjemperne ville komme til å hate ham.

TI DAGER ETTER

at en atomreaktor eksploderte i Tsjernobyl i 1986, fløy Hans Blix i helikopter over katastrofeområdet. Som sjef for det internasjonale atomenergibyrået IAEA hadde han godt utsyn over konsekvensene av den største kjernekraftkatastrofen noensinne. Han husker det godt. Men han ser ikke noen grunn til å overdramatisere det. Litt becquerel i blåbærene må man tåle. «De helsemessige konsekvensene av Tsjernobyl er naturligvis store, men på ingen måte så alvorlige som kjernekrafthaterne vil ha det til,» sa Blix da jeg intervjuet ham i Stockholm i vinter.

«De blir ikke så glade på den grønne siden av politikken når de får vite at jeg er en sterk forkjemper for kjernekraft,» fortsatte han. Men Blix er altså for kjernekraft av hensyn til miljøet, slik Lovelock er det.

DEN BRITISKE

miljøverneren og den svenske folkehelten er ikke alene blant prominente kjernekrafttilhengere. «Atomkraft må opp på agendaen igjen hvis man tar klimaproblematikken alvorlig,» mener den britiske statsministeren Tony Blair. I juli kunngjorde han at han nå holder døra på gløtt for satsing på kjernekraft. Det ville vært en avsindig uttalelse fra en demokratisk valgt statsminister for noen år siden.

Det er bokstavelig talt et helt annet klima for denne typen uttalelser i dag. Det handler om drivhuseffekten - men det handler også om olje. Mens oljeprisene er høyere enn på 20 år, har atomkraftforkjemperne våknet til live i mange land. I Tyskland argumenterer flere politikere for å se bort fra vedtaket om å stenge landets atomreaktorer innen 2021. Heller ikke svenskene ser ut til å ha noe hastverk med å stenge sine kraftverk. Finland skal bygge en reaktor.

TIDLIGERE DENNE MÅNEDEN

fikk Ukraina sitt første nye kjernekraftverk siden Tsjernobyl-ulykken for 18 år siden. Og Japan og Sør-Korea har for lengst åpnet avanserte «tredjegenerasjons»-atomkraftverk. 27 kjernekraftverk er under konstruksjon i verden i dag, 18 kommer til å ligge i Asia.

Ny teknologi sikrer at Tsjernobyl ikke kan gjentas, og avfallet skal kunne brukes på nytt i de nye kraftverkene, hevder tilhengerne.

Et virkelig oppsving for atomkraften avhengerer imidlertid også av om det blir billig nok, og hvor lang tid det tar. 8- 5 år må man regne med for å konstruere et siste generasjons kjernekraftverk. Sellafield-reaktoren, godt kjent i Norge, har hittil kostet 7,2 millioner kroner uten å gå med overskudd en dag, avslørte avisa Guardian 26. juli. Miljøvernforkjempere har kalt kalkuleringene bak reaktoren for voodoo-økonomi, andre mener «Alice i eventyrland-matematikk» passer bedre.

EN NYSATSING

på atomkraft vil kreve ressurser som kunne vært brukt på forskning på helt ufarlig fornybar energi. Atomkraftverk vil være et mål for terrorisme - det kan neppe tenkes et mer ødeleggende terrormål enn et atomkraftverk. Og én ting er utfallet av et eventuelt angrep eller en ulykke - en annen er hvor man skal gjemme avfallet. Er det fornuftig å lage strøm på en måte som produserer avfall som må lagres titusener av år før helsefaren er over?

Motargumentene er velkjente. Om de fortsatt holder mål, blir vi nødt til å ta stilling til på nytt, for det ligger an til omkamp i atomkraftspørsmålet. Hvor mange finner fram de gule klistremerkene igjen?