Atomtrusselen og Norge

Norge har siden 1995 vært engasjert i et samarbeid med Russland og andre europeiske land om atomsikkerhetstiltak i Nordvest-Russland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I begynnelsen av juni - midt under pressestreiken - besøkte to fremstående amerikanske politikere Norge. Senator Richard Lugar og tidligere senator Sam Nunn kom direkte fra Russland hvor de hadde studert sikkerheten rundt russiske kjemiske og kjernefysiske våpen og ulike typer materiale som kan brukes til å lage masseødeleggelsesvåpen. Deres budskap var klart: Arbeidet for å forhindre spredning av masseødeleggelsesvåpen er viktigere enn noen gang.

Det var en dyster beskrivelse de amerikanske politikerne kunne gi til norske kollegaer: Kontrollen med kjernevåpen og kjemiske våpen er skremmende dårlig - bare 40 prosent av de kjernefysiske lagrene i Russland er sikret. Faren for tyveri av våpen eller farlig materiale er åpenbart til stede.

Slik er situasjonen ti år etter at de to senatorene, svært forutseende, fikk gjennomslag for at USA skulle gi støtte til demontering og sikring av det enorme atomvåpenarsenalet i et Sovjetunionen under full oppløsning. Siden 1991 har amerikanske myndigheter brukt nesten fem milliarder dollar på sikring av kjernevåpen, radioaktivt materiale, opphugging av atomubåter og programmer for å sikre russiske vitenskapsmenn innen våpenproduksjonen annet meningsfylt arbeid.

Skremmende

Vi kan bare lure på hvordan sikkerheten rundt kjernevåpen og farlige materialer i Russland ville vært uten disse betydelige amerikanske bidragene. Sammenholdt med vår kunnskap i dag om at terroristgrupper som al-Qaida har som uttalt målsetting å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen, blir scenariene skremmende: Vi vil helst ikke tenke på hva et terrorangrep med radioaktive, kjemiske eller biologiske våpen kan innebære. Men både 11. september og amerikanernes arrestasjon av et al-Qaida-medlem som angivelig planla å sprenge en radioaktiv bombe i Washington DC, viser at trusselen er høyst reell. Dette er vår store sikkerhetsutfordring anno 2002, på begge sider av Atlanteren.

Samarbeid

Norge har siden 1995 vært engasjert i et samarbeid med Russland og andre europeiske land om atomsikkerhetstiltak i Nordvest-Russland, som har verdens tetteste konsentrasjon av atomreaktorer. Under handlingsplanen for atomsaker har Norge bevilget ca. 600 millioner kroner til håndtering og lagring av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall i forbindelse med opphugging av russiske ubåter, samt å sikre Kola kjernekraftverk og Leningrad kjernekraftverk. Vår begrunnelse for å engasjere oss har først og fremst vært at atomavfallet representerer en betydelig miljøtrussel. Men tiltakene har også hatt en annen viktig sikkerhetseffekt fordi de reduserer faren for at radioaktivt materiale kommer på avveie.

Nå bør Norge - som et ledd i kampen mot internasjonal terrorisme - sette større trykk på atomsikkerhetsarbeidet i nord. Det er en mer håndgripelig målsetting å forhindre at masseødeleggelsesvåpen kommer i gale hender, enn det er å bekjempe terroristene, som er et mer langsiktig mål. Og de erfaringer vi har høstet gjennom arbeidet på Kola gjør oss etter min mening bedre stilt enn andre europeiske land til å sette sikring av masseødeleggelsesvåpen og farlig materiale høyt på dagsordenen.

Muligheter

Det nyetablerte Nato- Russland-rådet gir åpenbart nye muligheter til å gjøre ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen til en del av Natos arbeid. Dette nye samarbeidsrådet uttrykker den nye giv i forholdet mellom USA og Europa på den ene siden og Russland på den andre etter terrorangrepene 11. september 2001. Rådet skal ifølge avtalen ta opp spørsmål knyttet til ikke-spredning. Men som statsminister Bondevik uttrykte etter toppmøtet i Roma mellom Russland og Nato: Det er alltid en fare for at forventningene til nye samarbeidsfora skrus for høyt. Derfor blir det viktig at Norge følger opp med konkrete innspill til rådets agenda.

Kampen mot masseødeleggelsesvåpnene krever etter senatorene Lugars og Nunns mening en bred, internasjonal koalisjon og betydelig økonomiske bidrag hvis vi raskt skal kunne gjøre en forskjell. Ingen ville blitt overrasket om Norge påtok seg et visst ansvar for å få flere europeiske land til å engasjere seg sterkere i dette arbeidet. Og vi har egentlig ikke så mye tid å miste: Det koster langt mer å lete etter atomvåpen eller farlig materiale på avveie, enn å sørge for betryggende sikring av det vi i dag vet hvor er.