Atomvåpen mot terrorisme?

«Innsikt kan man bare oppnå glimtvis» (Theodor W. Adorno, filosof og sosiolog)

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PRESIDENT BUSH ER I FERD med å forberede det umulige, nemlig en mulig bruk av atomvåpen mot Irak. Jeg har det fra William M. Arkin, USAs kanskje mest uavhengige kommentator når det gjelder militære spørsmål. Akkurat nå omfatter planene to bruksmåter, ifølge Arkin: Å utvikle nye såkalte «bunker busters» som kan brukes mot installasjoner som er plassert så langt under jorda at de er utilgjengelige med konvensjonelle raketter. Og å stoppe Iraks eventuelle bruk av masseødeleggelsesvåpen med både langt- og kortrekkende atomvåpen. Dermed er atomtrusselen rykket fram fra den kalde krigens redselskabinett for effektiv skremselspropaganda. Terskelen er senket. Nå handler det om atomvåpen mot terrorisme.

ATOMVÅPENBRUK kan bli den helt avgjørende forskjellen mellom den gamle og den nye Irak-krigen. I tillegg vil hastigheten og presisjonen være betydelig forbedret i løpet av vel et tiår. Jeg har mine kilder, og når det kommer til våpen er de samstemte: I tillegg til ikke-dødelige våpen som avansert bruk av lydbølger, kommer vi til å erfare en grad av treffsikkerhet som ikke var mulig forrige gang. Dermed blir krigen også billigere. Økt presisjon betyr færre missiler og dermed færre fly, skip og installasjoner til å betjene dem. Moderniserte og digitaliserte våpensystemer i samband med hverandre, eller «på nett», om du vil, betyr også at de ulike enhetene kan spare tid og treffe beslutninger underveis i angrepet, i et kontinuerlig samarbeid med for eksempel en flygende hovedkontroll. En slik hovedkontroll er AWACS-flyene som også har norsk mannskap. Og blir det bakkekamp i trange bygater, såkalt grisete krig, har amerikansk våpenindustri utviklet egne roboter beregnet på nærkamp og speiding. Forsvarsminister Donald Rumsfeld er en hauk, også etter ny teknologi. Irak-krigen 2003, den har ennå ikke fått sitt eget navn, kommer derfor til å framstå som et avansert laboratorium for eksperimenter og utvikling av enda nyere våpen.

IRAK-KRIGEN 1991, gamle «Ørkenstorm», den begynte som kjent 17. januar klokka 02.58. og varte 100 dager, flyttet også grensene for hurtighet og presisjon, enda vi ble lovet mer enn amerikanerne klarte å holde. Det var da general Norman Schwarzkopf viste seg å bli litt av en medieyndling og leverandør av patriotiske onelinere som: «Vis meg en god taper og jeg skal vise deg en taper.» Det var da vi lærte at raketter skulle kunne programmeres bortimot i samsvar med internasjonale konvensjoner og folkeretten. I alle fall skulle de den gang nye og smarte kryssermissilene treffe målet med kirurgisk presisjon og uten at menneskeliv gikk unødig tapt. Våre allierte snakket om fienden som skulle «steriliseres». Likevel viste det seg at mannskapet etter 16 timer i lufta uten søvn hadde en tendens til å droppe lasten på sida av målet. Likevel gikk det med dobbelt så mye sprengkraft den første angrepsnatta mot Irak som det tok å jevne byen Dresden med jorda i 1945, ifølge gulnede klipp fra siste tiår i forrige århundre. Mennesket er en høyst feilbarlig skapning. Og enda var oppgaven bare å sparke Saddam ut av Kuwait, for å sitere Stormin' Norman.

DET ER GAMMELDAGS og usivilisert å drepe sivile i en angrepskrig. Når Vesten angriper, lemlester ikke kokainrusede barnesoldater sine foreldre med machete. For verdens eneste supermakt gjelder det å vise at den forvalter sivilisasjonens verdier og teknologier også i krig. Altså må USA, denne gang under general Tommy Franks, storme inn, destruere alle fiendens militære mål, trekke seg ut og opprette demokrati, det er her Europa kommer inn, raskere enn Bush kan si ondskapens akse. Franks er utenriksminister Colin Powells mann, hvilket betyr at han i motsetning til Donald Rumsfeld ikke ser ut som om han gleder seg til krigen. På den annen side er det slik militære forbereder krig, uten entusiasme. De vet at oppgaven deres er å ødelegge. Det er ikke de som skal rydde opp og vinne neste valg. De skal inn og ødelegge mest mulig på kortest mulig tid. Som forhenværende Stormin' sa det på TV: «It doesn't take a hero to order men into battle. It takes a hero to be one of those men who goes into battle.» Eller som nåværende Franks sier det: «No one hates war like a soldier hates war.»

OM TOMMY FRANKS heter det at han er en mediesky særing. Til gjengjeld er han det som i musikken heter musikernes musiker, altså soldatenes soldat. Vi må anta det handler om en av de fåmælte gutta, en enkel mann fra småbyen Midlands der også George W. Bush vokste opp i andre enden av den sosiale skalaen. Franks har i motsetning til Bush tjenestgjort som soldat i Vietnam, som general i Irak og etter 11. september 2001 som militær øverstkommanderende i krigen mot terror. Det er ikke general Franks som ved hjelp av snedig retorikk nå er satt til å sprenge brannmuren som hittil har hindret Vesten i å blande atomvåpen med bruken av verdens mest avanserte våpensystemer. Det er det Pentagon og Bushs eget krigskabinett som er satt til å gjøre. Døra er på gløtt i form av planer. I form av en retorikk der fiendebildet er så ondt at til slutt er det bare atomvåpen som kan bli en adekvat reaksjon når ondt skal fordrives. Franks har ifølge sentrale kilder i Pentagon allerede et dokument som angir planene for bruk av kortrekkende atomvåpen på slagmarken. Og dermed kan jeg ikke dy meg, men setter over til kommentator William M. Arkin i Los Angeles Times:

«HVIS DETTE SKJER, vil verden ha blitt et farligere sted enn for to år siden da George W. Bush avla presidenteden.» Eller for å si det sånn: General Tommy Franks kan få det langt vanskeligere enn romernes Pontius Pilatus hvis han etter krigen skal innsettes som seierherrenes guvernør for å dyrke demokrati i atomkraterne.