Attac på norsk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • I går ble Attac Norge stiftet, en hendelse vi i utgangspunktet ønsker velkommen. Bevegelsen startet i Frankrike i 1998, med det uttalte formål å arbeide for den såkalte Tobin-skatten på den kortsiktige valutahandelen.
  • Attac har nå underavdelinger i mer enn 20 land verden over, den største i Brasil, og har utviklet seg i retning av et globalisert sivilt samfunn, som en reaksjon på den kapitalistiske globaliseringen. Selv om Attac har en klar internasjonal plattform om å bekjempe den utrygghet og den forverring av sosiale forskjeller som følger i den økonomiske globaliseringens kjølvann, ligger det i sakens natur at bevegelsen må bli løst og fleksibelt sammensatt.
  • Derfor er også de lokale og nasjonale underavdelinger av Attac svært forskjellige - men har én grunnleggende målsetting: å være en demokratisk motmakt mot den globale kapitalmakten, og ett grunnleggende arbeidsområde: den verdensomspennende arena som også er en del av den globaliseringen noen av medlemmene paradoksalt nok ønsker å bekjempe.
  • I forhold til de globale utfordringene står Norge i en særegen og til dels umulig situasjon: Fordi landet er splittet på midten i spørsmålet om vi skal bli medlem i EU, antar alle diskusjoner om allmenneuropeiske spørsmål lett karakter av lokale interessekonflikter. I forkant av Attacs stiftelsesmøte har det stått strid om organisasjonens forhold ikke bare til EU, men til EU-debatten. En fraksjon ønsket å vedtektsfeste at Attac ikke skulle diskutere EU.
  • Dette er ikke bare absurd i en bevegelse som har globaliseringen som tema og arena. Det er tragisk. Vi vil derfor håpe at den prosessen som i går ble innledet med stiftelsesmøtet - for framveksten av et levedyktig Attac på norsk jord tar lengre tid enn ett møte - vil munne ut i det at medlemmene klarer å se forbi personlige motsetninger og uenigheter, også når det gjelder EU-saken. Skal man markere demokratiets styrke overfor kapitalmakten, må man ikke ri egne kjepphester. Det er makten som tjener på splid i opposisjonens rekker, ikke opposisjonen selv.