Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Åtteåringen tåler ikke foreldrenes veiledning

Jesper Juul sier at foreldrene må slutte å korrigere åtteåringen, og vise mer ekte følelser.

KONFLIKT: Foreldrenes forhold til datteren på åtte år er preget av konflikt. Foreldrene syns hun har kort lunte og liten respekt for måten de behandler henne på. Jesper Juul råder dem til å slutte å korrigere, og vise mer ekte følelser. Illustrasjonsfoto: Nina Hansen
KONFLIKT: Foreldrenes forhold til datteren på åtte år er preget av konflikt. Foreldrene syns hun har kort lunte og liten respekt for måten de behandler henne på. Jesper Juul råder dem til å slutte å korrigere, og vise mer ekte følelser. Illustrasjonsfoto: Nina Hansen Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

||| Foreldrenes forhold til datteren på åtte år er preget av mye konflikt. Foreldrene vil gjerne ha god stemning hjemme, og ønsker ikke å overkjøre datteren. Men de syns hun har kort lunte og liten respekt for måten de behandler henne på. Nå håper de Jesper Juul kan gi dem råd om hvordan å bevare familiefreden og kommunisere bedre med datteren.

Jesper innleder møtet: Jeg vil gjerne høre litt fra begynnelsen. Hva har vært typisk for samspillet mellom dere og henne?

Mor: Hun har tatt veldig mye plass hele veien. Også når lillebror ble født tok hun mye plass.

Far: Hun har en bror som er to år yngre. Han er den rolige som kan sitte og holde oppmerksomheten lenge, mens hun er den rastløse som vil at noe skal skje. Hun har kanskje følt at vi verdsetter hans måte å være på mer.

Mor: Hun tar aldri et nei for et nei. Til slutt blir vi veldig irriterte, selv om vi ønsker å veilede henne på en ålreit måte.

Far: Og det som er trist, er at det har blitt hennes rolle når vi er sammen hele familien. Hvis en av oss er alene med henne, går det kjempefint. Når alle er sammen, blir hun den som prøver å trenge seg ut av fellesskapet.

Jesper: Hun har ikke klassiske konsentrasjonsproblemer på skolen?

Far: Nei. Vi har hatt foreldresamtaler på skolen hvor jeg lurer på om læreren har riktige papirer foran seg. "Det er dette barnet vi snakker om nå?". På skolen og blant venner er hun den blide, positive, ålreite jenta. Men hjemme kan hun ha veldig kort lunte og tilsynelatende liten respekt for den måten vi takler henne på.

Vi ønsker å ha et forhold til henne hvor vi ikke overkjører henne hele tiden. Men instinktivt er det vanskelig å godta avvisningen hun leverer. Vi syns ikke reaksjonene hennes står i proporsjon til problemstillingen.

Mor: Vi er så redd for at det skal bli et spor hvor denne konflikten utvikler seg. Vi frykter at det skal gå på nærheten løs, at det hun får ut av oss er pekefinger og kritikk.

Far: Vi vil ikke at det skal være en sånn type avstand mellom oss når hun går inn i tenårene. Men det er kanskje uunngåelig?

Jesper: Nei, det tror jeg ikke. Dette er helt klart et mønster som har utviklet seg mellom dere. Det handler ikke om at hun har en spesiell personlighet. Hun har det, men den består bare i at hun er sterk. Deres samspill med henne er sånn at hun må protestere. Reaksjonene er hennes måte å si: "så lenge dere snakker stygt til meg, snakker jeg stygt tilbake".

COACHING: Familieterapeut Jesper Juul gir råd til barnefamilier. 
Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Behandlet eller vurdert som ferdig av bildedesk
COACHING: Familieterapeut Jesper Juul gir råd til barnefamilier. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet Behandlet eller vurdert som ferdig av bildedesk Vis mer

Jeg tror det begynte med at begge foreldrene hennes var veldig snille og omsorgsfulle. Og så skjer det at man begynner å spille foreldre. Man prøver å leve opp til sitt eget bilde om hva som er en god mamma eller pappa i denne situasjonen. Men barn tåler ikke å vokse opp med skuespillere! Da begynner de å gjøre det vi i gammeldags psykologi kaller å teste grenser. Men egentlig er de på ekspedisjon. De vil finne ut hvem foreldrene er - er det noe kjøtt og blod?

Mitt råd til dere er: forsøk med sannheten, og legg den fram i en ærlig samtale på et godt tidspunkt. For dere er sannheten noenlunde sånn: "I åtte år nå, har vi foresøkt å være verdens beste foreldre for deg. Nå oppdager vi at det ikke har lykkes. Det har gått opp for oss at ikke bare føler du deg kritisert hele tiden, du blir det faktisk. Det vil vi ikke mer. Så, fra i dag er det greit at du er nøyaktig som du er. De neste seks månedene skal vi verken forsøke å korrigere deg eller oppdra deg. Fordi vi har oppdaget at det trenger du ikke mer."

Jesper fortsetter: Veldig mye av det jeg har hørt til nå, holder opp hvis dere gjør det her. Men selvfølgelig kan det skje ting. Da kan man igjen si sannheten. "Nå blir jeg så provosert eller så lei meg. Så jeg må gjøre noe. Men jeg aner ikke hva, bortsett fra å kritisere deg. Har du et forslag?". Hun vil komme med et seriøst forslag som ni av ti ganger vil være veldig klokt. For det hun trenger, er opplevelsen av å ha verdi for foreldrene sine.

Det viktigste i det jeg sier nå, er timing. Dere to må snakke videre om det, og så merker dere når det er på plass. Det her har jeg opplevd tusen ganger. Og jeg har aldri opplevd at ikke 90 prosent av den irriterende atferden går vekk dagen etter.

Far: Det er så forferdelig vanskelig for meg å forstå. Jeg tenker at hun innerst inne vil gni seg i hendene og tenke "fabelaktig. Nå ligger verden åpen.".

Jesper: Nei. Hun har akkurat den samme lengselen som dere to har, opplevelsen av å ha verdi. Vi vil være gode foreldre for våre barn. Men våre barn vil også gjerne være gode barn for oss.

Far: Vi må legge fra oss en del ambisjoner om å veilede, for å gjenvinne tillitt og fortrolighet?

Jesper: Ja, og når tilliten og fortroligheten er på plass, så kan dere få lov å veilede og oppdra henne.

Far: Neste gang hun har venner hjemme og nekter å skru av PC'en når vi skal spise. Skal jeg da si: "middagen er klar. Er du sulten får du komme og spise." Og så gå ned igjen? Og hvis hun aldri dukker opp til mat, skal det være greit?

Jesper: Ja.

Far: Men hvis vi er ute sammen med andre mennesker og jeg tenker at hun påfører seg selv mye ulempe ved å stille seg utenfor fellesskapet eller gjør seg vanskelig, skal jeg si...

Jesper: Du skal ikke si noe. Eller så skal du si noe kjærlig. Gi henne en klem og si: "Er det vanskelig å være så mye utenfor?". Ikke forsøk å belær henne på hvordan hun skal komme inn. Hun trenger ikke mer oppdragelse. Det er aldri noen god idé å kjefte. Men det betyr ikke at alle følelser skal intellektualiseres eller begrenses. Det betyr bare at man må lære å uttrykke seg selv. Dere må "tre i karakter": gå ut av rollen og forsøke å vise dere selv.

Hvis det virkelig kommer fra hjertet, så vil hun endre atferd samme timen. Da er det veldig viktig at hun ikke får ros for det. Ikke si: "Ja, sånn liker vi deg". Det gjør like vondt som kritikk. Dette handler ikke om at hun skal vokse opp og bli likt av kamerater, søsken eller foreldre. Det handler om at hun skal vokse opp og like seg selv.

Den lærdommen hun får av foreldre som står ved egne feil og tar ansvar er helt uvurderlig. Det betyr at hun ikke utvikler seg til å være paranoid og unnskylde alt med feil på andre.

Det er ikke viktig om denne samtalen blir i neste uke eller neste måned. Det viktigste er at det kommer fra et sted, og ikke som en strategi.

Slik gikk det:
— Vi lister oss ikke rundt på t?rne lenger

— Etter en ukes overveielse, valgte vi å følge rådet om den ærlige samtalen med datteren vår, der vi gjør det klart at vi vil slutte å kritisere henne, skriver 8-åringens far på e-post til Dagbladet.

Deretter har foreldrene forsøkt å følge Jesper Juuls råd, selv om de synes det er vanskelig. Fem uker har gått.

— De siste par ukene har vi sett klare tegn på at vi går i riktig retning. Hun har fortsatt sitt skarpe temperament, og setter vår nye linje på prøve gang på gang. Den varslede forandringen kom heller ikke så raskt som antydet, men nå ser vi konturene av et nytt og bedre klima mellom henne og oss, forteller faren.

Der datteren tidligere ikke var veldig nær fysisk, er hun nå blitt langt mer avslappet og kommer på eget initiativ bort for å gi en klem eller gode ord.

— Hun er mer samarbeidsvillig, gir oftere hyggelige kommentarer — og viser takknemlighet på en annen måte. Hun virker kort sagt gladere, sier faren og forteller at det var vanskelig og nesten kunstig å «legge om stilen» fra en dag til den neste. 8-åringen er fortsatt svært impulsstyrt, og kan si og gjøre ting som gjør det vanskelig å holde igjen trangen til å gripe inn med korreksjoner og kritikk.

— Men når vi nå ser gevinstene komme i hverdagen, er det lettere å være bevisst på hvordan vi ordlegger oss og hvilke kamper vi lar ligge. Vi lister oss ikke rundt på tærne. Vi kan fortsatt være tydelige på hva vi ønsker, men ser at hun utmerket godt vet hva slags verdier og regler som gjelder, uten at vi må gni det inn.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media