Auraen forsvant

Det stilles spørsmålstegn ved konklusjonenen fra Graver-kommisjonen om UDI-saken. Er det ikke gudsens sannhet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ETTER AT medier og politikere i første omgang tok Graver-kommisjonens kritiske gjennomgang av UDIs praksis i kurder-sakene for god fisk, stilles det nå spørsmål ved både lovforståelsen og den rettssikkerhet som blir de kritiserte til del. Vindbygene kommisjonen har nedkalt over sin gransking, har nok sin politiske forklaring. Men kan vi også trekke generelle slutninger av det som skjer? Er vårt utredningsvesen i ferd med å tape sin autoritet?

DET FØRSTE døgnet fikk konklusjonene fra kommisjonen stå temmelig uimotsagt. Her hadde mediene fått ammunisjon til å fyre løs på en statlig etatsleder, Trygve Nordby i UDI. Det er alltid gyldne øyeblikk for kritiske og ideologifrie medier. Og når kritikken stammer fra en offentlig kommisjon, med framstående jurister blant utrederne, har mediene kraften i tilsynelatende autoritative tolkninger i ryggen. I NRK ble alle innslag om saken introdusert som «UDI-skandalen», vurderingene i rapporten utlagt som «den knusende kritikken av UDI-ledelsen».

MEN ETTER et par dager, begynte åpenbart et annet moment å sige inn over landskapet: Sto ikke Nordby egentlig for en liberal holdning til flyktninger og asylsøkere, i samsvar med det de fleste journalister selv har? Samtidig dukket flere juridiske professorer opp og reiste tvil om kommisjonens lovforståelse. Var de politiske instruksene fra den politiske ledelse så klare som kommisjonen mente? Nå spør man seg til og med om rettssikkerheten for de kritiserte er ivaretatt. Får Manuela Ramin Osmundsen, Trygve Nordby og deres navngitte avdelingsledere en fair behandling når kommisjonen bygger på rykter og «Hörensagen», og en juridisk sannsynlighetsbetraktning som nærmer seg synsing? Hvor blir det av kontradiksjonsprinsippet, som ellers gjelder når folk dømmes for sine handlinger? Her måtte Trygve Nordby prosedere sin sak for åpen mikrofon. Det har sine sider.

DENNE SAKEN vil få sitt naturlige politiske etterspill. Den skal til høring i Stortinget. Der gjelder såvisst ikke sjenerende regler for saklighet. Til gjengjeld må vi tro at de som blir utspurt, i dette tilfellet Nordby og Ramin Osmundsen får sjanse til å svare for seg. Men saken bør også bli gjenstand for en dypere debatt om kommisjons- og utredningsvesenet. Granskingen har f eks vist at selv relativt enkle forhold trenger en grundighet som korte avleveringsfrister står i veien for. Det er det moderne mediesamfunns svøpe: Når mediene avdekker tvilsom praksis i offentlig virksomhet, vil de ha raske svar fra de ansvarlige. De på sin side nedsetter en kommisjon for å få et pusterom. Men det kan aldri vare lenge, for de er også under tidspress. Da blir det ikke tid til å se sakene i perspektiv, i tid eller rom.

MEN JEG TROR også at reaksjonene på Graver-utvalget viser at slike offentlige utredninger ikke lenger har den autoritet de hadde. Juristene har som økonomene etter stagflasjonen på 1970-tallet og statsviterne etter Murens fall i 1989 mistet mye av den autoritet som faget hadde. Og dessuten: Der de tidligere hadde sin Castberg eller sin Andenæs som avsa ugjendrivelige dommer, er det nå en hærskare av juridiske professorer ved alle høgskoler og universiteter som målbærer alternativt skjønn og faglighet. I UDI-saken dukket det rett nok opp en Andenæs, men nå som protestant. Selv Lovavdelingen i Justisdepartementet, som har hatt status som nest under Høyesterett, får ikke alltid siste ord.

DET MODERNE nordiske sosialdemokratiet er på mange måter bygd på en utredningstradisjon som har lånt autoritet til politikken. Det har vært en forståelse av at «Sannheten» kunne finnes gjennom en grundig utredning. Men granskingsutvalg har til nå vært juristenes domene. Det slutter seg til en lang tradisjon for å ikle politikken juridiske gevanter. Juristene har overlevd som utredere fordi oppdragsgiverne har kunnet definere problemstillingene i forhold til lover og regler der det handlet om politikk. Men det er grunn til å spørre om ikke det er for snevert: I England debatterer man om dommere bør sitte i granskingskommisjoner. Hos oss bør man kanskje spørre om ikke andre fag, historikeres eller samfunnsviteres perspektiv, også kunne være nyttig. Statsrett er jo forøvrig i tilbakegang som juridisk disiplin.

MEN UANSETT hvem som gransker, vil de ikke kunne regne med at de får siste ord. Vi er i ferd med å få et samfunn uten klare faglige sentra, der tillit blir mangelvare og autoritet en flyktig verdi. Da har selv juristene tapt sin rett.