Aures maktspråk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det er mindre enn to uker siden justisminister Aud-Inger Aure la fram nye retningslinjer for asylpolitikken og erklærte at flere enn før ville få opphold, både på humanitært og politisk grunnlag. I helga fikk vi en forsmak på hva liberaliseringen betyr i praksis. Søndag morgen ble to kenyanske søstre brutalt hentet av politiet i sitt hjem i Trondheim og fraktet til Oslo i påvente av utkastelse. Moren og lillebroren er også i landet, men myndighetene ville kaste søstrene ut alene - fordi de begge er myndige: Den yngste fylte 18 år for én uke siden.
  • Samme kveld ble justisministeren i Dagsrevyen konfrontert med utviklingen i Kosovo, der den serbiske undertrykkelsen ikke viser tegn til oppmyking. Både Helsingforskomiteen og OSSE er bekymret over hva som skjer i området, og frykter en ny krig.
  • I Norge har omkring 400 kosovoalbanere i flere år ventet på at deres skjebne skal avgjøres, men Aure kunne ikke gi dem noen løfter. Stikk i strid med de signaler sentrumsregjeringen sendte ut da partiene var i opposisjon, viste Aure at hun har lært maktens språk: Departementet følger utviklingen nøye, situasjonen er vanskelig, de trenger flere opplysninger - men hun kan ikke gi noen løfter. Skal vi ta henne på ordet, kan vi ikke trekke annen konklusjon en at norske utlendingsmyndigheter er ufattelig trege i oppfattelsen. Andre institusjoner vet hva de skal mene om situasjonen i Kosovo.
  • En nærliggende konklusjon etter hendelsen i Trondheim er likeledes at forvaltningen har vanskeligheter med å tilpasse seg et nytt system. Bare det å hente to tenåringsjenter søndag morgen, uten å gi beskjed til advokaten, vitner om at maktkulturen sitter dypt hos politi og utlendingsmyndigheter. Det er en mager trøst at jentene nå er tilbake i Trondheim. De skulle aldri vært hentet.
  • Det er imidlertid en annen, om enn forstemmende konklusjon som kan trekkes av de to hendelsene: Regjeringen tror en liberal flyktningpolitikk i praksis er uforenlig med den politiske virkelighet i landet vårt. Derfor tør den ikke gjøre annet enn å pynte seg med kosmetikk og tomme ord.