«Automatene ropte på meg»

Det begynte med at hun gikk på bingo i midten av 1970-åra. I dag er «Anne» under behandling for spilleavhengighet. Spilleautomatene tok kontrollen over livet hennes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Anne», en vanlig kvinne i slutten av 40-åra fra Oslo-området, har et eneste håp for framtida: Å bli helt ferdig med spill.

- Det verste nå er skylden og skammen. I åra det pågikk, fortrengte jeg alt. Å spille var hele livet.

I dag eier hun ingenting. Hun bor i kommunal leilighet og sosialkontoret kontrollerer økonomien. «Anne» deltar i et behandlingsopplegg som virker. Spillingen er nå innskrenket til en lottokupong i uka.

Måtte spille

I midten av 70-åra begynte hun å gå på bingo. Hun var ensom, og ville treffe mennesker. Raskt spilte hun mye, pengene fløy unna.

- Det var lett å få lån, og gjelda vokste. Det gikk utover barna. Vi hadde aldri råd til noe. Da de flyttet hjemmefra, solgte jeg leiligheten. Pengene gikk til gjeld og mer spill, sier «Anne».

Bingo!

- Jeg blir kvalm når jeg tenker på hvordan en vanlig dag var. Jeg våknet og tenkte med en gang på bingo'n. Der var jeg fra 11 til klokka 21 om kvelden.

Da spilleautomatene for alvor kom i 90-åra kunne «Anne» spille bort 8000- 10000 kroner på et par timer.

- Det var som om automatene ropte på meg. Hadde jeg penger, kunne jeg ikke la det være.

Stjal fra kassa

Pengene tok slutt. «Anne» begynte å ta penger fra kassa i det lille firmaet hun jobbet. Først tok hun 500 kroner.

- Jeg fikk hjertebank. Men da det ikke ble oppdaget, lånte jeg 500 til, og så flere småbeløp i flere omganger. Jeg sier «låne», jeg tenkte hele tida på det som lån. Jeg ventet jo på en storgevinst.

Da hun til slutt ble oppdaget, måtte hun selge leiligheten igjen, for å betale det hun skylte.

BLE HEKTA: Hun klarte å skjule spilleavhengigheten sin i mange år. I dag eier hun ingenting, spillingen tok alt.