Autoritet mot autoritet

I moderne norsk rettshistorie er det noen få saker som etablerer noe nytt i publikums bevissthet: Der Treholt-saken etablerte diskusjonen, markerer Rødseth-saken det folkelige engasjement. Liland-saken ga oss det utenkelige justismordet som en moderne virkelighet, mens Birgitte-saken kan bety starten på en mer omstridt domstolskritikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Professor Ståle Eskeland er drepende når han karakteriserer Karmsund herredsretts fellende dom: «Faglig uholdbar», «Skyld ikke bevist utover rimelig tvil», og «Feilaktig bevisvurdering» er jusprofessorens vokabular når han gjør seg til dommens dommer. Med professortittelen som ballast plukker han fra hverandre store deler av en dom som er ført i pennen av en sorenskriver som i går ble utnevnt til Justisdepartementets nye statssekretær.

  • Med klarere fronter enn vi er vant med står autoritet mot autoritet. Bakteppet er en ufattelig tragedie, mens diskusjonens utgangspunkt er en rettssak som i sjelden grad har dreid seg om tvil og tro. Nå har Karmsund herredsrett sagt sitt, og mange fikk svar, men ikke visshet, for å låne et uttrykk fra denne avisas rettskommentator. Derfor fungerer den da også som en åpen invitasjon til debatt og diskusjon.
  • For i Birgitte-dommen finner vi spørsmål som i flere tiår har vært sterkt omstridt: Tilståelsens verdi når den seinere trekkes tilbake. Metoder og omstendigheter rundt politiavhør. Og sakkyndighet i strid med seg selv.
  • Intet av dette er nytt. Det nye er at vi nå får den første generasjon av begrunnete dommer også i omstridte drapssaker. Den nye toinstansordningen tvinger by- og herredsretten (første instans) til å begrunne sin fellende eller frifinnende dom. I første instans er det ikke lenger slik at juryen svarer sitt nei eller ja på skyldspørsmålet, og så ble vi andre overlatt til oss selv i våre spekulasjoner om hva retten legger vekt på. Nå vet vi hvordan retten vurderer den samme saken som juridiske eksperter, rettsreportere, kommentatorer og publikum har adgang til. Det gir også oss som står utenfor rettens lukkede krets adgang til å mene noe om vurderingene som er gjort og konklusjonen som er trukket.
  • Det er denne åpne døra inn til Birgitte-saken professor Eskeland bruker når han plukker fra hverandre herredsrettens fellende dom. Samtidig vet professoren at han med dette også undergraver rettens autoritet. Det er prisen rettssystemet må betale for en åpen domstolskritikk.
  • Selvsagt kommer dette til å vekke debatt. På samme måten som det allerede har vakt debatt at Dagbladet og andre medier har fulgt Birgitte-saken med et kritisk reporter- og kommentatorblikk. Vi kritiseres for å forsøke å påvirke dommerne til å frifinne tiltalte (advokat Per Danielsen), og for å forsøke å påvirke dommerne til å felle tiltalte (advokat Harald Stabell). Det er en kritikk vi må tåle når vi stimulerer og gir plass til aktiv rettsreportasje på et felt der journalisttradisjonen har mye servilitet på samvittigheten.
  • VGs nestor, den like velformulerte som autoritetsblinde Michael Grundt Spang, er så oppbrakt over Dagbladets rettsjournalistikk at han ber Justisdepartementet nedsette en kommisjon med det formål å få innført forakt for retten-regler her i Norge. Forslaget kommer opprinnelig fra advokat Per Danielsen, som vil ha forbud mot rettskommentarer. Det vil ikke Michael Grundt Spang. Han er for kommentarer, men mot Dagbladets kommentarer. Ifølge VG-nestoren skal en kommentar gi bakgrunnskunnskap, helhetssyn og ikke drive «fotefall for billige partsargumenter».
  • Kanskje Michael Grundt Spang har sitt eget sterke og følelsesladde forsvar for alle som i sin tid fikk Sveinung Rødseth dømt i tankene? Det avsluttes på følgende måte: «Hva med presedensen? Hva med skjebnen til dagens småbarn som klynker i vuggen?» (VG 16. november 1997)
  • Nøktern bakgrunnskunnskap og et helhetlig råd til Rødseths nye dommere? Eller en sak for Spangs kommisjon?
  • Det er jeg ikke helt sikker på. Men en lekse har noen av oss forsøkt å lære: Liland-sakens justismord viser med all ønsket tydelighet at det ikke er en aktiv og pågående rettsreportasje som utgjør en fare for rettssikkerheten. Det gjør derimot en blind tro på autoritetene.