Av det rette slag

Kennedy lovet mannen i månen og utløste romfeber i 1961. Det blir ingen feber når Bush i 2004 lover å sende folk til Mars.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fridtjof Nansen

var en dristig og god skiløper som symboliserte så mye nasjonal stolthet at han i manges - og egne (har Per Egil Hegge dokumentert) - øyne burde blitt utpekt til statsminister. Så sterk var auraen rundt eventyreren og hans eventyr i det uutforskete, ukjente. Eventyrere som vender hjem, blir invitert inn til makta der den sitter på sitt slott, i sitt regjeringskvartal eller Hvite hus. Det følger glans med å erobre det ukjente, og det bidrar til nasjonens moral og stolthet.

Det var nasjonens moral og stolthet som lå nede for telling da president John F. Kennedy 25. mai 1961 erklærte at det var hans mål å sende en amerikaner til månen. Sovjet hadde sprengt sin egen vannstoffbombe i 1953, bare ett år etter USA. De demonstrerte at de hadde raketter til å sende bombene over horisonten mot mål i USA ved i 1957 å plassere sin Sputnik i bane rundt jorda. En måned seinere fulgte hunden Laika etter og ble det første levende vesenet i verdensrommet, selv om hundens «verdensrom» bare var en lav bane rundt jorda. Det så ut til at sovjetrusserne hadde tatt en suveren ledelse i romkappløpet.

For de amerikanske

militære så det ut som en fryktinngytende ledelse i det som for dem var langt viktigere, nemlig våpenkappløpet. Da Kennedy lovet å samle supermaktens intellektuelle og økonomiske ressurser bak planene om å nå først til månen, holdt han opp en visjon og et løfte både for den alminnelige borger og for landets generaler og deres militær-industrielle kompleks.

Da Neil Armstrong satte sin snowboardstøvel ned i månestøvet åtte år seinere og ytret PR-setningen om at dette var et lite skritt for et menneske, men et stort for menneskeheten, hadde Sovjet tapt både våpenkappløpet og kappløpet til månen.

President

George W. Bush driver en krig mot terror som koster et norsk statsbudsjett i året bare i Irak, men han har ikke noen konkurrerende supermakt å våpenkappløpe med. Russlands romforskning er sultefôret, og ambisiøse, framtidige planer er henvist til skrivebordsprosjekter. Likevel meldte russerne før helga at de har egne og gode planer for et framstøt mot Mars. Og kanskje vil de forsøke å stille opp siden president George W. Bush jo har underfinansiert sitt måne- og Mars-prosjekt så kraftig at det knapt virker alvorlig ment.

Presidenten tenkte nok at han, så vidt inne i valgåret, skulle skaffe seg mer orden på denne «visjonstingen» som har plaget både far og sønn. Det er bare politiske nerder som i dag husker at George W. Bush drev valgkamp i 2000 som «utdanningspresidenten» med et valgkampopplegg à la vår egen Jan Petersen: «Skole og skatt. Skatt og skole.» Skatten som var alt de rike brydde seg om, gjorde han noe med. Skolen ble glemt. Kanskje blir årets mantra dette: «Skatt og Mars. Mars og skatt.»

Virker det

, og bidrar til at Bush blir gjenvalgt, har presidenten skaffet seg en visjon som framtidige presidenter og kongresser må betale for etter at han på åtte år vil ha redusert statens inntekter så radikalt at det knaker. Verdens Pengefond skriver at underskuddene kan utløse et sammenbrudd i verdens største økonomi.

John F. Kennedy utløste i 1961 en romfeber som holdt seg sterk helt til romferja «Challenger» eksploderte i januar 1986 like etter take-off fra Kennedy Space Center. Romfarerne ble amerikanske helter av Nansen-dimensjoner. De var av «det rette slag», som Tom Wolfe skrev. John Glenn, som var den første amerikaner til å sitte i en kapsel i bane rundt jorda, prøvde seg som presidentkandidat, men mislyktes.

Mars- og månetalen

til president George W. Bush har foreløpig utløst flest regnestykker over pengemangelen bak visjonen om å sende nye amerikanere til en koloni på månen og deretter til Mars og «videre utover», som han sa.

Det var ikke noe i veien med timingen siden presidenten la fram sine vyer samtidig som Mars-bilen «Spirit» skulle til å ta sin første kjøretur på Den røde planet. Utrolig detaljerte bilder fra kloden der ute som en gang kan ha hatt sin egen skapelse, fulgte presidentens erklæring. Det har foreløpig hjulpet lite. Det virker mer påtrengende at terrorvarselet stadig vipper mellom oransje og gult.