Av hensyn til rikets tillit

De gamle formasjoner har gjenoppstått i sikkerhetspolitikken. Bare SV vil at Stortinget skal ha ansvaret for den tredje granskingen av Mehamn-ulykken. De andre partiene mener det holder med en regjeringsoppnevnt kommisjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DISKUSJONEN i kjølvannet av NRK Brennpunkts program om Mehamn-ulykken illustrerer hvordan de gamle formasjonene i sikkerhetspolitikken har gjenoppstått, få år etter Lund-kommisjonens rapport og Furre-saken. Nå er SV igjen alene som systemkritisk vaktbikkje i flere viktige saker. SV er det eneste partiet som har innvendinger mot at direktoratet som skal sikkerhetsklarere folk i betrodde stillinger skal legges under Forsvarsdepartementet. SV er eneste parti som ønsker forlenget frist for dem som ønsker innsyn i sine mapper hos Politiets sikkerhetstjeneste. Og SV er alene i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité om å kreve at Stortinget, ikke regjeringen, skal oppnevne kommisjonen som nå bør granske Mehamn-ulykken.

LUND-KOMMISJONEN representerte et unntak i vår etterkrigshistorie. Stortingsflertallet, inklusive sentrale personer i Høyre, næret dyp mistillit til de hemmelige tjenester, trolig mest på grunn av deres påståtte forbindelser med Ap. Man ville ikke lenger finne seg i at regjeringsoppnevnte utvalg kontrollerte regjeringens hysj-tjenester. For Høyre, som under den kalde krigen hadde prioritert rikets sikkerhet foran borgernes rettssikkerhet, følte med ett trusselen fra Ap-staten større enn Boris Jeltsins Russland og ville nå ha alle kort på bordet. Tidligere statssekretærer for Høyre sto fram og hevdet at de var blitt ulovlig overvåket. Senterpartiet, som var blitt stort etter EU-avstemningen, ønsket i likhet med SV, KrF og Høyre en stortingsoppnevnt granskingskommisjon for å komme til bunns i sakene. Lund-kommisjonen fant så mange eksempler på lovbrudd og krenkelser av enkeltpersoners privatliv at historien måtte skrives på nytt. Og Stortingets nyoppnevnte kontrollorgan for hysj-tjenestene brakk med sin Furre-sak ryggen på det gamle overvåkingspolitiet, slik at vi fikk et nytt og bedre.

FØR LUND-KOMMISJONENS rapport var flertallet i befolkningen og i mediene overbevist om at SV-ere og NKP-ere og AKP-ere som påsto seg overvåket, hadde særdeles frodig og konspirativ fantasi. Men så stilnet denne effektive formen for latterliggjøring. Deres ville fantasier viste seg å være virkelighet. Er vi nå i ferd med å oppleve noe av det samme med Mehamn-ulykken? Hadde den gamle NRK-raddisen, Bjørn Nilsen, rett da han i en tv-serie allerede i 1988 pekte på britiske jagere som mulig forklaring på flystyrten? Etter vitneutsagnene fra tidligere taushetspliktige offiserer og nyhetene om funn av vrakdeler fra britiske Harrier-jagere, spør mange seg om det. I hvert fall har ikke to foregående granskinger gitt svar som har tilfredsstilt de omkomnes pårørende. Over det hele svever en mistanke om at ting er fortiet og holdt skjult av sikkerhetspolitiske årsaker. Ulykken skjedde nær den sovjetiske grensen midt under den kalde krigen. Hvor villige er tidligere regjeringspartier til å innrømme at så kan ha skjedd? Og hvor pålitelige er da granskingskommisjoner nedsatt av en regjering som også har ansvar for landets sikkerhet og forholdet til fremmede makter?

DERFOR ER DET helt i tråd med tradisjonen at SV er alene om å kreve at Mehamn-ulykken må granskes av et utvalg nedsatt av Stortinget . De andre er tilfreds med at samferdselsminister Torild Skogsholm, og dermed regjeringen , nå vil oppnevne en «uavhengig» kommisjon for å granske Mehamn-ulykken nok en gang. Og kanskje er dette bra nok. Vi vet ennå ikke hvem som skal sitte i utvalget, og kjenner ikke deres mandat. Skogsholm forsikrer at ingen fra de tidligere kommisjoner skal sitte i den nye. Forsvarssjef Sigurd Frisvold vil frigi alle relevante dokumenter og oppheve taushetsplikten for alle som kan vite noe om ulykken. Men hva om Skogsholms utvalg, for tredje gang, konkluderer med at Twin Otter-flyet styrtet på grunn av uvanlig hard turbulens og vind og at vrakdelene fra et britisk Harrier-fly ikke har noen sammenheng med ulykken? Vil enken til flykapteinen falle til ro? Vil vitnene som så to britiske jagerfly i området, som tidligere ikke er blitt trodd, tro på en forklaring om at disse flyene ikke kan ha forårsaket ulykken? Eller vil teoriene om at hensynet til våre allierte, og troverdigheten til Norges erklærte lavspenningspolitikk, veide tyngre enn sannheten om årsaken til 15 menneskers liv, leve videre? Det vet vi ikke. Det avhenger hva det regjeringsoppnevnte utvalget kommer fram til, og hvor godt utvalget eventuelt kan dokumentere at de britiske jagerne ikke hadde noe med ulykken å gjøre.

JEG TROR REGJERINGEN hadde tjent på å overlate denne tredje granskingen til Stortinget. Sannsynligheten for at granskingens konklusjon ville blitt trodd, uansett resultat, ville vært betydelig større. Erfaringene fra Lund-kommisjonen tyder på det. Det gjør også erfaringene fra Stortingets behandling av bankkrisen og Gardermo-saken. I begge saker oppnevnte Stortinget selv granskingskommisjoner. Begge ble ledet av jusprofessor Eivind Smith. Anklager og påstander uten rot i virkeligheten ble lagt døde. Nyanser som ikke tidligere hadde kommet fram, kom fram. De politiske institusjoner besto prøven, nemlig de folkevalgtes, og i særdeleshet, opposisjonens kritiske blikk. Slik kom sakene ut av verden. Politikerne kunne rette blikket framover, og folket kunne legge en sak bak seg.

I saker som ikke slutter å blø, og hvor statsmakter kan ha skyld i skaden, er ikke et regjeringsoppnevnt granskingsutvalg et godt nok plaster. Slike sår må behandles kirurgisk av Stortinget og sys igjen av Stortinget.