Avantgardisten Louis Armstrong

Si «Louis Armstrong», og folk flest hører «What A Wonderful World» og «Hello Dolly» for sitt indre øre, kanskje til og med «Blueberry Hill» og «Uncle Satchmo's Lullaby» hvis de har en viss ansiennitet som ønskekonsertlyttere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med sin makeløs rasperøst, godt hjulpet av Hollywood og det nye TV-mediet, sprengte Etterkrigs-Armstrong seg som ingen annen jazzmusiker ut av kjernepublikumet og inn i allmennhetens store øre. «Good ol' Satchmo» , «Pops» blant venner, ble jazzens godslige ansikt for en hel verden. For den rollen fikk han pepper så det holdt i mer fintfølende jazzkretser, men han spilte den av hele sitt store gjøglerhjerte og med en mangel på selvopptatthet og et trompetspill som nesten til hans død i 1971 gjorde ham uangripelig og høyt elsket.

  • Underlig da enda en gang å bli konfrontert med hans legendariske Hot Five- og Hot Seven-innspillinger fra storhetsperioden 1925- 29, denne gang lyddoktorert og usedvanlig lekkert presentert i 4 CD-boksen «Louis Armstrong: The Complete Hot Five and Hot Seven Recordings» (Columbia/Legacy/Sony). For det disse 89 kuttene viser, er jo en avantgardist, en trompetist som bokstavelig talt spiller uhørt musikk og som (kanskje) uten å vite det revolusjonerer amerikansk musikk og legger grunnlaget for all framtidig jazz.

Å høre Louis Armstrongs soli i disse korte, overflatesusende kuttene er som å overvære en musikalsk modernismes fødsel, en opplevelse som gir mening til alle seinere trompetisters ord, fra Dizzy Gillespie via Miles Davis til Wynton Marsalis, om at «alt ligger hos Pops».

  • Disse opptakene, opprinnelig gjort for Chicago-selskapet OKeh, har aldri vært borte fra markedetog er for lengst anerkjent som milepæler. Gang på gang er de blitt nyutgitt, på ulike etiketter, men denne nyeste gjengivelsen profitterer både på den mest avanserte teknologien, en bevisst sortering og et teksthefte som i tekst og ikke minst bilder plasserer Louis Armstrong der han hører hjemme, i New Orleans og i musikkhistorien. Boksen er en øyens- og ørensfryd nesten uten like, og for unge fusentaster som måtte tro at bebop, cool, modaljazz, fusion eller elektronica oppsto av ingenting eller seg selv: Hør!