Avblås skoledebatten

- Vi har en vinner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vinneren er verken de som vil organisere elevene i grupper eller i klasser, med tradisjonell eller ny pedagogikk. Vinneren er ikke de som mener det er for lite disiplin i skolen eller de som ønsker at skolen må bli mer praktisk rettet. Pedagogiske argumenter vil ikke avgjøre utviklingen.

Vinneren er OECD, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling. OECD har gjennom sitt PISA-arbeid definert også den nasjonale skoledebatten. Når PISA undersøkelsen blir publisert skjer det som en verdensbegivenhet. Som en slags VM-finale i skole. Selv om OECD hevder de ikke mener rangeringen av landene bør fungere som en dom over de nasjonale skolesystemene, fungerer PISA slik. Finsk skole er fortsatt best og norsk skole er middels.

Jeg gjentar; OECD er vinneren. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling definerer i dag god og dårlig skole. Generalsekretæren i OECD peker helt riktig på at:”Quality education is one of the most valuable assets that a society and an individual can have”. Han hevder videre at:”Skills are key factors for productivity, economic growth and better living standards”.

Kvalitet i utdanningen er avgjørende og definerte nøkkelferdigheter er kriteriet på kvalitet. Og det er OECD som setter standarden.

PISA undersøkelsen er viktig. Den forteller mye om 15-åringers ferdigheter på viktige områder som lesing, matematikk og naturfag. Slik sett er kanskje løsningen for den norske skole ganske enkel. Sats på kompetente lærere i disse fagene og hold fokus på disse viktige områdene. Jobb systematisk med dette i flere år så vil vi klatre på lista. Jeg er likevel ikke sikker på at norsk skole vil bli bedre av det, og heller ikke at OECDs mål om økonomisk vekst og økt levestandard vil bli resultatet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Norge har vi nasjonale læreplaner som trekker frem også andre kunnskaper og ferdigheter (nevnte noen holdninger?) for elevene enn de som OECD mener skal til for at land skal oppleve økonomisk vekst og økt levestandard. Våre læreplaner er ikke formet slik at fokuset bare er rettet mot det som måles i PISA. Vi har lærerplaner og lovverk som definerer et helhetlig læringssyn. Vi har en skole som anerkjenner elevens rett til medbestemmelse og krav om individuell tilpasning. Vi ”sløser bort” PISA-tid på å jobbe med forståelse av likeverd og praktisk anerkjennelse av toleranse. Vi hevder at barndommen har en egenverdi.

Når vi ikke er på PISA-toppen er det grunn til å rette fokuset mot det som kjennetegner vår skole. I Norge trives elevene på skolen, utdanningsnivået i befolkningen er høyt og produktiviteten i arbeidslivet god. Kanskje vi historisk har gjort noe riktig i Norge? Grep som på kort sikt ikke lar seg måle gjennom OECDs undersøkelser, men som på langt sikt har gitt disse resultatene. Lar vi PISA-resultatene alene styre utviklingen, risikerer vi å miste noe.

Når økonomien settes i høysetet som et mål, skjer det mye rart.

BLÅRUSS: - Når økonomien styrer skolen, går utviklingen mot små arealer, store grupper, færre lærere og ensrettet undervisning rettet mot det som måles av OECD gjennom PISA, skriver Steffen Handal fra Utdanningsforbundet. Foto: Scanpix
BLÅRUSS: - Når økonomien styrer skolen, går utviklingen mot små arealer, store grupper, færre lærere og ensrettet undervisning rettet mot det som måles av OECD gjennom PISA, skriver Steffen Handal fra Utdanningsforbundet. Foto: Scanpix Vis mer

Når for eksempel Tåsen skole skal rehabiliteres, skaper det problemer. Rehabilitering på andre skoler har og skapt problemer. Noen mener problemene kan reduseres til en diskusjon om baseorganisering eller ikke. For elever, ansatte og foreldre er problemet et helt annet: En arealnorm som er altfor lav. Antall kvadratmeter pr elev (2,5) er årsaken til de dårlige løsningene. Uansett organiseringsform. Valget av organiseringsform er gjort i Oslo kommune. Arealnormen er vedtatt i kommunen. Planen for bygging av nye og rehabilitering av gamle skolebygg i Oslo har et overordnet mål; Arealeffektivitet. Dette valget er altså ikke gjort med hensyn til pedagogiske argumenter. Baseorganisering gjør det lettere å oppnå kravet om arealeffektivitet heter det. Økonomien styrer.

Når disiplindebatten pågår i mediene er dette også et spørsmål om nok midler til tidlig innsats, spesialundervisning, og lærertetthet. Når skolen kritiseres fordi lærerne underviser i fag de ikke har kompetanse i, er den gode løsningen på dette dyr. Når arbeidstiden til lærerne byråkratiseres er det blant annet et resultat av stadig færre lærere. Det er ikke pedagogiske valg som ligger bak. Økonomien styrer.

Noen mener at ressursbruken i norsk skole er for høy. PISA-resultatene er middels. Nå trekkes osloskolen frem som et eksempel på billig og god skole. En vinner i OECD sammenheng. ”Et konsern der elevenes ferdigheter er bunnlinja” blir av Utdanningsetaten i Oslo fremhevet som en god definisjon av osloskolen. Osloskolen bruker lite penger pr. elev i forhold til landsgjennomsnittet. Byråd for Kultur og Utdanning har uttalt at han ikke er opptatt av antallet medarbeidere i skolen så lenge resultatene er bedre enn før. Arealnormen er tydeligvis god nok. Osloskolen har lagt et økende trykk på nettopp det som måles både internasjonalt, nasjonalt og kommunalt. Med små midler har derfor resultatene kommet.

Prisen er ikke økonomisk. Prisen er utslitte - og stadig færre - lærere, testhysteri, trange skoler med manglende fleksibilitet, mangel på søkere til rektorstillinger og et kommunalt press som har ført til ensretting av undervisningen. Man forlater et helhetlig læringssyn til fordel for teach-to-test mentalitet.

For dem som er opptatt av at pedagogiske og verdimessige vurderinger bør ligge til grunn for utviklingen av norsk skole er det dårlige tider. I Oslo drives skole billig og samtidig scorer man godt på indikatorene. I Oslo er dette ikke bare et faktum, men et mål. Når økonomiske interesser i Norge nå fremhever Osloskolen som god, rammer det lærerne på kort sikt ved en presset arbeidshverdag. På lengre sikt rammer det elevene gjennom en ensretting av undervisningen.

Min påstand er at Oslos satsing er svært kortsiktig og at de som sitter med ansvaret allerede begynner å se konsekvensene. Byråkratisering, rekrutteringsproblemer og et svekket arbeidsmiljø for både elever og lærere.

Når økonomiske hensyn styrer utviklingen er det, som på Tåsen skole, økonomien som vil styre de valgene man gjør. Da går utviklingen mot små arealer, store grupper, færre lærere og ensrettet undervisning rettet mot det som måles - av OECD gjennom PISA. Kanskje bør vi tenke oss om en gang til?