Avgjort på forhånd

Det er frie valg i Libanon, men de er ikke rettferdige.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VALGET PÅ NY nasjonalforsamling ble innledet i Libanon i går. Velgerne i Beirut gikk til urnene i en prosess som for oss utenforstående synes litt merkelig. Om ei uke skal det stemmes i Sør-Libanon, om to uker i Libanon-fjellene og Bekaadalen. 19. juni avsluttes det hele med valg i Nord-Libanon. Først da kommer de endelige valgresultatene. Men det spiller liten rolle, for det meste er allerede klart.

I Beirut ble det kjempet om 19 mandater. Allerede før velgerne gikk inn i stemmelokalene i går, var det klart at statsministerkandidat Saad Hariris valgallianse hadde sikret seg ni av disse mandatene, fordi det ikke var andre kandidater i valgkretsene. Alt tydet på at også de ti siste ville gå til Hariri og hans folk. Før de tre andre valgomgangene blir gjennomført, vet man at Hariri og hans samarbeidspartnere får mellom 80 og 90 av de 128 setene i den nye nasjonalforsamlingen.

MEN DET ER noe nytt og positivt under årets valg. Libanon er kvitt 35 000 syriske okkupasjonssoldater, som på seinvinteren og vårparten trakk seg ut av landet etter den såkalte «Sedertrerevolusjonen». Den kom som en konsekvens av at den populære og Syria-kritiske statsministerkandidaten Rafiq Hariri ble drept i et bombeattentat i februar, et attentat Syria fikk skylda for. Hundretusener av libanesere, med de kristne som den største gruppa, gikk ut i gatene og krevde at syriske styrker trakk seg ut av Libanon. De prosyriske partiene med Hizbollah i spissen, arrangerte motdemonstrasjoner, men det hjalp lite. Som i Ukraina noen måneder tidligere seiret opposisjonen, og den prosyriske statsministeren Omar Karami måtte gå av. Siden den tid har den revolusjonære gløden avtatt. For mye blir ved det gamle, selv om opposisjonen nå stormer fram og vinner valget.

DET ER IKKE TILFELDIG at mannen som blir statsminister, heter Hariri til etternavn. Saad er sønnen til Rafiq, som ble drept i februar. Inntil bombeattentatet hadde han ledet farens firma med milliardomsetning og overhodet ikke drevet med politikk. Men han følger et kjent mønster i libanesisk historie, der mektige klanledere og innflytelsesrike familier har dominert politikken - fra far til sønn. Når mange ungdommer nå klager over mangelen på fornyelse, har de et godt poeng. For det er stort sett de gamle navnene og de gamle politikerne som dominerer. Trøsten får være at mange av de mest prosyriske politikerne, som sønnen til Omar Karami, har trukket seg fra valget, vel vitende om at de hadde tapt på forhånd.

DEN LIBANESISKE valgordningen er så komplisert at den ikke lar seg forklare i en kommentarartikkel på 4000 tegn. Mye av kompleksiteten ligger i Libanons befolkningssammensetning, med 17 forskjellige religiøse og etniske grupper. Selve kjernen i det politiske systemet skriver seg tilbake til 1943, da de kristne var den dominerende maktfaktoren. For fem år siden sørget syrerne for å minske de kristnes innflytelse, uten at systemet ble særlig mer rettferdig av den grunn.

DET HAR IKKE VÆRT noen folketelling i Libanon siden 1932, og mye har forandret seg siden den gang. I dag utgjør de kristne trolig ikke mer enn drøye 30 prosent av befolkningen. Likevel har de og muslimene like mange plasser i nasjonalforsamlingen, 64 hver. Det bor langt flere sjiamuslimer enn sunnimuslimer i landet, men likevel har de to folkegruppene like mange seter i nasjonalforsamlingen, 27 hver. Bare noen få tusen av de 350 000 palestinerne i Libanon har fått statsborgerskap og stemmerett, resten er uten politisk innflytelse.

DET ER ALTSÅ den antisyriske opposisjonen som vinner valget, men alliansene er så mange og så sofistikerte at det ikke er så lett å holde greie på hvem som støtter hvem. Saad Hariri, som er sunnimuslim, har både kristne og sjiamuslimer med seg på sine lister. Det sjiamuslimske partiet Hizbollah, som også er en militær organisasjon, har alliert seg med sunnimuslimer og kristne. Den tidligere antisyriske opprørsgeneralen Michel Aoun, som måtte gå i eksil i Frankrike i 1990, kom tilbake til sitt hjemland for noen uker siden. Den kristne Aoun prøvde å skaffe seg mektige alliansepartnere både blant egne trosfeller og blant muslimer, men mislyktes. Nå har han gått i allianse med prosyriske grupper for å sikre seg viktige plasser i nasjonalforsamlingen.

Forstå det den som kan.