Avisarvingene

De arvet et ansvar. Som kan byttes med penger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I disse dager sitter familien Bancroft og teller på milliardene. Skal de selge avisa og selskapet de arvet, Wall Street Journal og Dow Jones, til den skruppelløse Rupert Murdoch, og motta drøye syv milliarder kroner – eller skal de fortsatt være felles eiere og garantister for kvaliteten og uavhengigheten i ei avis ingen av dem lenger er aktivt engasjert i?

Bancroftene har hatt kontrollen over Wall Street Journal i 105 år – helt siden deres stamfar, korrespondenten Clarence W. Barron kjøpte selskapet i 1902. De eier bare 25 prosent av aksjene i selskapet, men siden selskapet har to aksjeklasser med forskjellig stemmerett, kontrollerer familien 64 prosent av stemmene. Derfor er det de åtte medlemmene av den eldste generasjonen som nå nøler. Flere er skeptiske til Murdoch, men Murdochs bud har økt verdien på aksjene deres fra 4,5 til 7 milliarder – sier de nei, vil kursen falle igjen. For det er nettopp det faktum at en familie har kontroll over aksjene som holder kursen lav. Og det ryktes at mange av de yngre medlemmene av familien, dem er det rundt 25 av, har lyst til å selge, mens det er de eldre som veier tradisjon og ansvar tyngre.

Bancroftfamilien lider knapt noen nød. Bare i fjor mottok familien 120 millioner i utbytte. Men hadde de solgt avisaksjene, kunne de tjent det flerdobbelte på andre investeringer. Mye av fortjenestepotensialet i Wall Street Journal er blitt brukt til å opprettholde en kostbart høy kvalitet på avisa.

Når kampen har vakt oppmerksomhet, skyldes det ikke bare at det er Rupert Murdoch som er kjøper. Det skyldes også at Wall Street Journal er et eksempel på en vanlig eierform blant USAs beste aviser. New York Times kontrolleres på samme vis av Ochs-Sulzberger familien. De har et mindretall av aksjene, men et flertall i stemmer. Slik Washington Post kontrolleres av Graham-familien, arvingene til legendariske Katharine Graham. New York Times er under press fra nye aksjonærgrupper som vil ha Sulzbergerne til å gi slipp på sin kontroll. Det fikk Donald Graham fra Washington Post til å skrive et rasende leserbrev: Det er nettopp familiekontrollen som sikrer kvaliteten på disse avisene hevdet han. Glipper den kontrollen blir avishusene kasteballer for finansfolk og stormannsgale milliardærer, hevdet Graham.

Los Angeles Times er et eksempel på det. Før ble avisa kontrollert av mer enn hundre slektninger og arvinger i Chandler-familien. Men de solgte, og siden har Los Angeles Times sunket i både kvalitet og viktighet. Ledere har gått i protest mot stadige nedskjæringer og oppsigelser. Men utbyttet til de nye eierne, det har økt.