Avlyst halshogging.

Det slaget konsernsjef Jens P. Heyerdahl vant da de aksjonærvalgte i styret i Orkla likevel ikke lot øksa falle slik den lyserøde finansavisa spådde, var stort og viktig. Men Heyerdahl er blitt vingeklippet og ute av styret etter striden. Og krigen er altså ikke over.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Partipressen er avviklet i Norge, men vi har fått en ganske ideologisk næringslivsjournalistikk. Trygve Hegnars Kapital var det første alternativet til medhårsintervjuer med redere og administrerende direktører i Aftenposten og Norges Handels- og Sjøfartstidende. Så kom Kåre Valebrokk og forvandlet den siste til Dagens Næringsliv, erstattet den dannete PR med pågående, moderne journalistikk og tuftet det hele på et liberalistisk grunnsyn der kapital er makt og eierne styrer. Det er i virkeligheten et økonomisk-politisk program som i kjølvannet av suksessen til Dagens Næringsliv har fått vid utbredelse i mange miljøer og redaksjoner. Utbredelsen har gått parallelt med den utviklingen innen økonomifagene som Gudleiv Forr tidligere har pekt på her i avisa, der frimarkedsøkonomene har utradert planøkonomene, og sosialøkonomene er forsvunnet i svermen av bedriftsøkonomer fra Handelshøyskolen og enda mer kjappføtte Bedriftsøkonomisk Institutt.

  • Stortingsvalgkampen i 1981 ble et tidsskille av stor betydning for utviklingen av de retningene vi nå har sett støte sammen i kamp om kontrollen over Orkla. I 1981 tapte Handel og Kontor, Norsk Kommuneforbund og Norsk Tjenestemannslag med Arbeiderpartiet som politisk alliert, mot Høyres og Astrid Gjertsens «Åpne Samfunn». Tilsynelatende handlet det om åpningstider og serviceinnstilte byråkrater, men samfunnsendringen ble gjennomgripende og er fortsatt i gang. I forlengelsen av maktskiftet da Kåre Willochs Høyre-regjering etterfulgte den første, korte regjeringsperioden til Gro Harlem Brundtland, gikk etterkrigstidas samfunnskontrakt mellom sosialdemokratiet og næringslivet delvis i oppløsning. Arbeiderpartiet justerte seg på landsmøtet i 1987 omtrent samtidig som markedet justerte seg gjennom et omfattende børskrakk. I tiåret som fulgte ble klipp-økonomien der bedrifter med mann og mus er en omsettelig vare, og ikke først og fremst produksjon og arbeidsplasser, hjulpet fram i medier og politiske organer.
  • I denne sammenheng kan man lese det politiske innholdet i utfallet av styremøtet i Orkla direkte ut av at de ansattes styrerepresentanter er tilfreds med resultatet, mens finansanalytikere sier at eiernes nederlag vil holde utenlandske investorer borte fra Norge. Demokrati i arbeidslivet som på eiernes bekostning ga de ansatte representasjon med fullt ansvar og fulle rettigheter i bedriftenes styrer, var en omstridt reform. I den bedriftskulturen Jens P. Heyerdahl har gjort til Orklas varemerke, er de tillitsvalgte en partner i ledelsen av bedriftene og konsernet. Uten alliansen med disse styrestemmene ville Heyerdahl og de gamle eierne i Orkla allerede ha tapt mot de kapitalsterke raiderne.
  • Det er et paradoks i denne fascinerende striden at den omstridte såkalte Skandia-posten på nær ti prosent av Orklas aksjer, er kontrollert av Kjell Inge Røkke, som blant mye annet også er en raider. Men i motsetning til Christen Sveaas og Stein Erik Hagen, har Røkke etablert kontakt til fagbevegelsen og til sosialdemokratiet.
  • Til stor berikelse for eierne i Orkla har Jens P. Heyerdahl finutviklet sin variant av den gamle samfunnskontrakten mellom politikk og næringsliv, og brukt den til å bygge Orkla opp til et investerings-, mat-, kjemi- og mediekonsern med 30000 arbeidsplasser og en diger aksjeportefølje. Yngve Hågensens sannsynlige etterfølger som leder for LO, Gerd-Liv Valla, er glad for at Heyerdahl blir sittende slik at både konsernet og samarbeidsmodellen overlever. Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland jubler neppe noe særlig mindre. De arbeider jo videre med ideen om et samarbeid mellom staten og det private næringsliv i et investeringsselskap som kan overlates forvaltningen av en del av den felles oljeformuen. Noe slikt lar seg ikke realisere med Stein Erik Hagen, som kaller statsministeren «Skatte-Jens» og truer med å skatteflykte til Danmark før han ender sutrende misforstått i kirkebenken.