Avmaktens politikk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg tror de som opplever maktesløshet ellers i livet opplever politikken som en forlengelse av den maktesløsheten", sier Karl-Fredrik Tangen. Jeg kan skrive under på at han har rett.

Nå har jeg vært ganske flink pike og stemt ved de fleste valg. Å bestemme hvilket parti jeg skulle stemme på, har ikke vært særlig vanskelig, samfunnsinteressert som jeg er. Men det har likevel mange ganger vært veldig smertefullt, og forvirrende, å gå og stemme, så noen ganger lot jeg det være. Fordi:

Jeg har så mange erfaringer av \'utenforskap\'.

Jeg er gjennomtraumatisert fra barndommen av og har ikke fått helsehjelp, selv om jeg har bedt om det så mange ganger etter at jeg ble voksen. Jeg har vært mye deprimert helt siden jeg var barn.

Jeg har vært fattig og til og med hjemløs.

Jeg har blitt tråkket på gang på gang av hjelpere som sosialarbeidere og psykologer. Jeg har tatt den dårlige behandlingen som \'bevis\' på at jeg ikke var et elskverdig menneske.

Jeg ble ikke møtt med tillit av dem som representerte samfunnet. Derfor skjønte jeg heller ikke hvorfor man plutselig kunne ha tillit til meg annethvert år, når det var valg. Det var noe som ikke stemte.

Livet mitt har ikke bare vært avmaktserfaringer; jeg har jo fått til ting, tatt utdannelse, fått barn. Men på mitt mest deprimerte hadde jeg lyst til å levere inn valgkortet og be om å bli umyndiggjort, slik at det ble et samsvar mellom liv og lære, så å si. Slik jeg som barn ville være et dyr, ikke et barn.

Avmaktens politikk

Ekstrem avmakt knuser en. Og den kan være farlig, også for samfunnet - når mennesker ikke har noe å miste. Å forhindre avmakt er politikk for meg.