Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Avpolitisert skole?

De første reaksjonene på Kristin Halvorsens invitt til forlik om skolen er negative. Det er bra.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KRISTIN HALVORSEN

vil avpolitisere skolen. Den skal stå over politikken, omtrent som monarken. Det er unektelig et merkelig utspill fra lederen for et parti som kaller seg sosialistisk. En avpolitisert skole er en skole styrt av skolens fagfolk, pedagogene, akkurat som en avpolitisert økonomi er en økonomi styrt av økonomer. Men politikkens oppgave er jo å gi fagligheten innhold og retning. Skolen har siden tidenes morgen vært en arena for strid om nåtid og framtid. Et slikt felt kan selvsagt ikke avpolitiseres. Snarere tvert imot: Nettopp med skolen som skjæringspunkt burde det være mulig å revitalisere samfunnsdebatten nå da utdanningsminister Kristin Clemet så klart og tydelig representerer et nytt distinkt kunnskapsregime: siviløkonomenes. Hun ser på skolen først og fremst som et redskap for den økonomiske konkurransen landene imellom i en globalisert tidsalder. Det er konkurransens pedagogikk som nå står i høysetet og effektivitet er den største verdien.

HVIS IKKE

opposisjonens ledende partier ser dette, og utvikler en politikk som kan fungere som et alternativ, fortjener vi selvsagt ikke noe bedre enn Halvorsens forlikspolitikk. Jeg tror denne fattigdommen på alternativ tenkning henger sammen med sviktende ideologisk diskusjon innad i partiene. Det blir med pedagogikken som med samfunnsøkonomien: de er unndratt politisk diskusjon. Barnehagepriser, derimot, kan man diskutere høst, vinter og vår. Det er selvsagt en slags logikk i dette, for økonomi og pedagogikk er like i den forstand at de er substansløse fag. Pedagogikken er primært blitt et fag som handler ikke om oppdragelse og dannelse, men om didaktikk: Hvordan lære å lære? Hva man skal lære, er det ikke så farlig med.

JEG VIL ANBEFALE

Kristin Halvorsen, Jens Stoltenberg og andre som har interesse for skolespørsmål å lese Alfred Oftedal Telhaugs og Odd Asbjørn Mediås' bok «Grunnskolen som nasjonsbygger» for å skaffe seg dypere innsikt i skolens umåtelig sentrale plass i landets politiske og sosiale utvikling de siste 250 åra. Verket er et pionerarbeid for så vidt som det er det første som integrerer skolehistorien i den allmenne Norges-historien. Da står skolen fram som en nøkkelinstitusjon til forståelse av de store hamskiftene i historien. Slik sett reiser boka det spørsmålet som Kristin Halvorsen heller burde holde fram: Hva slags skole trenger vi i den postindustrielle æraen, da individualisme og kulturelt mangfold preger samfunnet? Ønsker vi en skole som tilpasses markedskrefter og globaliseringsstrev, eller ønsker vi en skole som ivaretar fellesskap og solidaritet? Utdanningsminister Kristin Clemet er i ferd med å omdanne skolen i samsvar med det liberalistiske samfunnssynet hun har. Hvis SV har et mål om et annet samfunn, bør det først og fremst komme til uttrykk i hva skolen skal etterlate av verdier og holdninger hos elevene.

TELHAUG OG MEDIÅS

analyserer skolehistorien som historien om ulike kunnskapsregimer. Det startet med teologene fra 1739 til midt innpå 1800-tallet, fortsatte med venstrestatens kunnskapsregime med lærerstanden som samfunnets fremste oppdrager framover mot mellomkrigstida, avløst av arbeiderpartistatens vitenskapelige og teknokratiske kunnskapsregime med fagpedagoger på de bestemmende kommandopostene. Fra begynnelsen av det nye århundret er det altså den liberalistiske ideologien knyttet til siviløkonomenes kunnskapsregime som rår den skolepolitiske grunnen. I dette mønsteret faller venstreradikalismens gylne år mellom slutten av 1960-tallet og midten av 1980-tallet. Det er mulig at Kristin Halvorsen fornemmer dette, og at hennes strategi er en overlevelsesstrategi i ei tid da partiets opprinnelige sosialisme er sunket dypt i kurs. Men et parti som vil mobilisere til regjeringsmakt, bør representere noe annet enn det bestående regimet.

SKOLEN er den viktigste

dannende institusjonen i ethvert samfunn. Skolens form og innhold må derfor peke framover mot det samfunnet vi vil ha. En skole for framtida må være noe mer enn at foreldre og elever skal få bestemme hva som skal skje. Den må reflektere hva vi i dag ser på som viktig for den måten vi skal leve sammen på.

Et alternativ til dagens skole bør være en skole som igjen kan gi dannelse gjennom tilegnelse av kunnskap. Da kan skolen reetableres som kjerneinstitusjon. Da kan den bli et hus vi kjenner igjen. Det forutsetter imidlertid en politisk skoledebatt som ikke skjuler motsetninger, men som får dem fram som alternative valg.