Avskaff 1. mai!

Å, underskjønne måned mai, disse korte uker da årstidene kjemper om overtaket mens scilla og snøklokker løftes varsomt gjennom jordskorpa!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Disse korte uker, innrammet av hver sin store politiske dag, den 1. og 17. mai, er for oss norske også tid for prøving av verdier, for test av samholdets symboler her i landet.

Og årets konklusjon må da bli at enda en gang står 1. mai til stryk.

Det har jo lenge vært åpenbart at arbeiderbevegelsens maidag egentlig er tømt for innhold. Den krampaktige retorikken om «kamp mot høyrekreftene» klinger hult i et land der arbeidervelgerne i praksis står på vippen mot Carl I. Hagen. De par hundres trofaste marsj under røde flagg og janitsjar gir en grell kontrast til alle munnfuller om folkets store masser. I det hele tatt, denne dagens språk klinger som et skurrende ekko fra en annen tid. At vi likevel feirer den med full fridag og offentlig flagging - selv trikkene kjører rundt med plastflagg på taket - må skyldes et hakk i historiens plate.

I stedet har vi jo fått en politisk à la carte-dag, med fritt fram for alle slags grupper. Årets friske innslag, Bløtkakeligaen, tas imot med overrasket oppmerksomhet, som en mykere variant av de mer militante steinkastere, nynazister, Blitzere og andre bråkmakere. Trenden er internasjonal. I verdens metropoler brukes maidagen nå som et utgruppenes årlige storoppgjør med politiet. Et sammensurium av ekstremister fyller dagen med så mange forvirrende former at den for lengst har mistet sin samlende mening.

Strengt tatt er dette helt naturlig. At dagen har tømt seg selv, henger jo sammen med den større utvikling i idé- og samfunnsliv. Det har vist seg at sosialismens lære om klassereising, dette at den ene klassens rettferdige framgang nødvendigvis må bety nedgang for andre, er en illusjon. Illusjonen brast i Europa i 1918 og i Norge rundt 1940.

Siden da har samfunnets institusjoner utviklet seg mot mangfold, differensiering og samarbeid. Det uforsonlighetens språk som overvintrer i maidagens retorikk, hører derfor et annet samfunn til.

I seg selv er dette uskyldig. Vi kunne godt feire 1. mai som en museumsdag, slik Hommelvik arbeiderparti i år æret Johan Nygaardsvold med Jens Stoltenberg som dagens taler. Fjernsynsbildet av vår sitrende velopplagte statsminister foran den slitte glassruta til stua der Johan N. vokste opp, gir for så vidt mening nok, med maktens unge glans avspeilt mot plikt- og ansvarssamfunnets værbitte fasade. Men det ligger en iboende motsetning i dette, som i det lange løp truer med å tømme selv museumsdagen for mening. Kveldens NRK-program om Gubbens liv viste dette tydelig. To diametralt motsatte kommentatorer måtte til for å anskueliggjøre Nygardsvolds betydning: Den revolusjonære Harald Berntsen med sine konspirasjonsteorier, og så Arve Solstad, som priste Nygaardsvold for ganske andre egenskaper enn dem sosialismen tradisjonelt feirer som sine: for hans forsonende gemytt og nasjonale lederevne, i stedet for den klassekampen som Gubben selv trodde på. Motsetningen mellom sosialismens språk og samfunnets realitet blir åpenbar selv innen museets tekst.

Og enda grellere blir den om vi tenker på maidagens form. Selv i 2001, tolv år etter Murens fall, smeller røde bolsjevik-faner i vinden som om arbeiderbevegelsen ingen ting hadde lært. I Norge, den siste Sovjet-stat, lever rester av kommunismen som ekko selv i våre mer alminnelige forestillinger. 8. mars, innstiftet av Den kommunistiske internasjonale som kampmiddel mot all borgerlig feminisme, anses nå som en samlende dag for landets kvinneorganisasjoner. Og på den 1. mai, dagen som henter sine ikonografiske forbilder fra Den røde plass i Moskva, klinger «Seiren følger vår faner» som om intet hadde hendt. Uforsonlighetens og intoleransens form, i grell kontrast til de verdiene vi i praksis ønsker fremmet - toleranse, mangfold, demokrati.

Det er på tide at vi gjør Gerhardsen-regjeringens mistak fra 1947 godt igjen. Avskaff 1. mai som offentlig høytidsdag!

TOM: Det har jo lenge vært åpenbart at arbeiderbevegelsens maidag egentlig er tømt for innhold, skriver Hans Fredrik Dahl.