Avskjed med Europa

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • President Bill Clinton er på avskjedsbesøk i Europa. Han har møtt EUs ledere og besøkt Berlin for første gang etter at byen ble tysk hovedstad. I dag står Moskva med den nye presidenten Putin og Dumaen for tur. Reisen har først og fremst en symbolverdi. Mange har stilt spørsmålet om Clinton er den siste amerikanske presidenten som er genuint opptatt av Europa, og om USA heretter vil velge en mer isolasjonistisk linje eller vende seg mer mot Asia.
  • Likevel er det én stor sak som dominerer dagsordenen under besøket. Planene om et eget amerikansk atomskjold til forsvar mot rakettangrep er blitt sterkt kritisert av andre NATO-land, deriblant Tyskland. Men særlig er motstanden sterk i Russland. Et slikt system vil kunne bety en ny omdreining av atomopprustningen, og USA vil få et spesielt forsvarssystem i forhold til resten av NATO. Prinsippet om det kollektive forsvaret kan dermed bli uthulet. I dag fortoner planene seg mest som et innenrikspolitisk behov for å vise mest mulig forsvarsvennlighet. Det er vanskelig å skjønne at det kan være et reelt behov for et slik forsvarssystem i dag.
  • Også tidligere er det hevdet at USA vil vende Europa ryggen. Det har aldri slått til, og det vil ikke skje de kommende åra heller. Som eneste supermakt har USA behov for å vise tilstedeværelse og demonstrere sin posisjon. Med utvidelsen av NATO østover vil USA tvert imot styrke sin stilling i vår verdensdel. En egen utrykningsstyrke under EU vil neppe endre dette bildet. Dessuten vil det ta lang tid og kreve enorme utgifter før denne styrken er på plass. Avhengigheten av USA kom seinest til uttrykk under Kosovo-krigen.
  • Bill Clintons avskjedsreise skjer på en tid da hans popularitet i USA igjen er økende. Landet opplever den lengste uavbrutte høykonjunktur i etterkrigstida. Clinton ser ut til å få sitt ettermæle preget av en enestående økonomisk oppgangstid, mens hans gjøremål i bøttekottene i Det hvite hus glemmes. Reisen i Europa vil også framheve bildet av en internasjonal aktør som har forvaltet USAs supermaktposisjon med styrke. Det er også et viktig bidrag til hans ettermæle.