Avsløringen

8. oktober i fjor døde Terje Lie av en overdose heroin. Dagbladets journalist Gunnar Ringheim har på oppfordring fra guttens familie skrevet boka om Terje. Deres ønske er å forhindre nye tragedier. Som et ledd i kampanjen :dropp dopet sender Dagbladet ut boka «Siste skudd» gratis til landets 52 000 åttendeklassinger og deres foreldre. Her er et utdrag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Heddal i Telemark, 7. mai 1997.

Det lille ekornet smatter fornøyd på kjeksbiten fra hagebordet. Terje beundrer smidigheten når nøttenes konge forserer spinkle furugreiner på jakt etter flere godbiter. Han burde egentlig fryde seg, studere vårens underverk og nyte småfuglenes makeløse kvitrekor.

Han pleide å elske å være her på denne tida. Nå er fokuset et helt annet, enten han vil eller ikke.

- Kan jeg få låne bilen din, bestefar?

De står på trappa til mammas barndomshjem. Den første feriedagen på lenge. Chico stryker ryggen mot beinet hans, logrer med halen. Terje klør bikkja bak øret. Han prøver å virke rolig. Men i kroppen utkjempes det slag som ikke lenger lar seg styre. Synes det på ham? Forstår gode, gamle bestefar hva som skjer? Terje vet ikke.

- Hvor skal du, da?

- Jeg hadde tenkt meg en tur inn til tante. Hvis jeg kan låne et par hundringser av deg, leier jeg meg en film og kjøper litt godteri. Kommer tilbake utpå kvelden. Er det okay?

Bestefar stumper rullingsen mellom fingrene, smiler til dattersønnen, fisker bilnøklene opp av bukselomma.

- Værsågod, men kjør forsiktig og ikke vær sein.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Terje får følge bort til den gullfarga kassebilen. Bestefar drar opp lommeboka, legger to hundrelapper på dashbordet, klapper barnebarnet mildt over hodet og vinker ham av gårde.

Nedover de smale, bratte grusveiene legger Terje inn en stille bønn om at tante eller bestefar ikke skal ringe hverandre akkurat i kveld. Han passerer vakre, rødmalte stabbur og blomstrende hager. Lysegrønne, spirende jorder farer forbi. I en lysning kan han skimte Evangeliesenteret langt der borte, i hellinga på den andre sida av Heddal-bygda.

Terje svinger bestefars Subaru ut på hovedveien. Forbi småhusbebyggelsen og nærbutikken. Han krysser landingsstripa til Notodden flyplass, finner innkjøringen til europaveien og øker farta til 80. På høyre side forteller skiltet at det er 114 kilometer til Oslo.

Han kjenner et snev av dårlig samvittighet når han kjører forbi tante Irenes arbeidsplass og nærmer seg Notodden sentrum. Men familiebesøket må vente til i morra. I kveld har han viktigere ting fore.

Japsebilen krabber opp bakkene fra bluesbyen, gjennom furuskogene mot Kongsberg. Terje registrerer avkjøringen til Heistadmoen og sender en vennlig tanke til soldatene på vei inn i militærleiren. Han har ikke vansker med å forestille seg slitet deres. For fem måneder siden gikk han sjøl med uniform.

En halv time seinere er Terje i Drammen. Svetten pipler fra panna. Han griper hardere i rattet for å dempe skjelvingen. Sveiver ned bilruta ved Lier-bommen og putter 15 kroner i korga. Porten åpner seg. Bilen skyter fart igjen. Han gløtter bort mot veikroa der han måtte sette seg et heroinskudd dagen før, mens fatter'n ventet intetanende i bilen og syntes Terje ble vel lenge på toalettet.

Nå var trangen etter stoff like stor igjen. 21 år og uten frihet til å velge. Han misliker det intenst. Samme hvor mye han stritter imot, samme hvor bestemt han er på at det skulle være slutt - kontrollen er borte. Viljestyrken, som har vært hans varemerke i tøffe fotballmatcher og hockeykamper, hjelper ham ikke lenger. Han har brutt en ny barriere i dag, bløffa bestefar for bil og penger. Hva blir det neste, når han ikke engang kan si med sikkerhet hva som er sterkest, suget eller skammen?

Terje forsøker å skyve tankene unna, tenner seg en ny røyk og gir gass. Raser forbi Asker, gjennom Oslo og ut på E6. Snart er han på hjemlige trakter. Vet hvor han skal. Vet hva han skal ha. Heroinet skifter eier. Han finner ei ledig åre. Stikker sprøytespissen inn og kjenner roen senke seg.

Terje ringer til bestefar fra nærmeste telefonkiosk.

«Bare legg deg, du, jeg droppa videofilmen og tantebesøket. Dro til Drammen isteden. Traff en kamerat fra militæret. Kommer snart tilbake.»

Er det irritasjon han hører i bestefars stemme? Eller lå han kanskje og sov? Klokka har passert midnatt for lengst. Terje starter bilen og setter kursen mot Telemark.

Han har ingen problemer med å holde seg våken. Verre er det at bensinlampa begynner å lyse ved Kongsberg. Terje lar bilen rulle i fri ned de siste bakkene mot Notodden. Tanken er i ferd med å bli helt tom da Terje kjører inn på Hydro-stasjonen i sentrum. Han er blakk, men får lov til å fylle for femti kroner mot å levere klokka si som pant til dagen etter.

Et kvarter seinere parkerer han bilen på gårdstunet og sniker seg i seng uten at bestefar våkner. Neste morgen ringer Terje til tante Irene.

«Jeg er i ei knipe, kan du hjelpe meg?»

«Hva er det?» spør hun vennlig.

«Jeg har kjørt bilen til bestefar tom for bensin, og måtte pante klokka mi på Hydro-stasjonen i Notodden. Jeg trenger 50 kroner for å få den tilbake.»

«Det er greitt, det skal du få. Men jeg kommer oppom, så tar vi en prat.»

Irene Bjærke kjenner en underlig uro. Hun kler raskt på seg, småløper ut til bilen og starter opp. Dagsnytt melder om ny fare for storflom, i Hedmark er både veier og jernbanelinjer ødelagt. Hun skrur av bilradioen. Trenger fred til å tenke. Irene har lenge hatt følelsen av at noe var galt med søstersønnen.

- Jeg visste ikke hva Terje sleit med. Bare at han virket mindre glad enn før. Han hadde alltid vært så grei og hyggelig, men den siste tida svingte humøret mye mer. Han ble lett amper og oppfarende. Det slo meg plutselig at forandringen kunne skyldes at han var hektet på et eller annet. I bilen opp til Heddal bestemte jeg meg for å gå hardt på Terje for å finne ut hva som plagde ham.

Tante Irene hadde bestandig hatt et godt forhold til Terje. Helt fra han ble født. Hun hadde passet ham mye da han var liten, og fulgt ham opp gjennom oppveksten. Han sto henne nesten like nær som hennes egne barn.

Hjemme i stua hos bestefar satt Terje og ventet. Irene gikk rett på sak.

«Bruker du stoff, Terje?»

«Nei, så faen. Nå er jeg så lei av å bli beskyldt og mistenkt for alt mulig.»

Han nærmest skreik ut orda, så lynende forbanna at det gnistra av øynene.

Tante ga seg ikke. Hun snakka lavt og rolig.

«Det er da ingen som beskylder deg for noe som helst. Jeg stiller deg bare spørsmål. Hvor blir det av alle pengene du tjener? Hvorfor er du blitt så irritabel og aggressiv? Du har forandret deg. Hva er det med deg? Hvis du har problemer av noe slag, må det da være bedre å snakke om det enn å bære alt aleine?»

Irene konfronterte ham med at bensintanken hadde vært full og at det ikke var så langt til Drammen. Terje vrei seg i bestefars røde lenestol. Sinnet var i ferd med å renne av ham. Han stirra i golvet. Lenge. Så løfta han blikket, lot det gli over rommet, stansa ved stuevinduet. Sola var i ferd med å bryte gjennom skylaget. Langt der nede kasta strålene glans over det dypblå Heddalsvannet.

Her oppe i den vakre telemarksbygda hadde han tilbrakt så mange somrer, løpt barbeint rundt i besteforeldrehagen på små gutteføtter, leika med søskenbarna Leena og Jarle, følt tilhørigheten til slekta si, sittet på fanget til godslige bestefar med verdens beste tid, som fortalte de ville historiene han elska å høre om igjen og om igjen, snille bestemor som alltid bød ungene på nystekte vafler og kaker.

Terje renska stemmen. Så tante Irene rett i øynene med et blikk som kunne minne om det gode gamle.

Han hadde prøvd så mange ganger, forklarte han tante nå, men motet hadde svikta, nærmest hadde han vært da mamma Solveig noen uker tidligere hadde spurt:

«Er det noe som plager deg, Terje? Er det noe du vil fortelle meg?»

Men han hadde bare svart:

«Nei, ikke nå.»

Til tanta si fortalte han hvor lyst han hadde hatt til å la mamma få vite om den fryktelige hemmeligheten han bar på.

«Jeg ville, men klarte ikke å få fram et ord.»

Nå brast demningen. Sakte ble den grufulle sannheten rullet opp for henne. Terje fortalte om hvordan han hadde prøvd hasj etter fotballtreninga som fjortenåring. Om den første amfetaminrusen seksten år gammel. Så begge deler i kombinasjon med kokain og ecstasy som syttenåring. Heroin fra han var atten, men først virkelig hekta det siste halvannet året, forklarte han tante.

Irene mer og mer vantro. Skrekkslagen over hva gutten fortalte. Hun oppfattet ordene, men noe i henne vil likevel ikke fatte. Vil ikke at det skal være sant.

Nei, Terje hadde ikke vært på kameratbesøk i Drammen, fortalte han nå. Han klarte ikke å motstå kroppens desperate sug etter stoff. Derfor hadde han kjørt helt hjem til Lørenskog, handla en dose heroin av en narkolanger han kjente, satt skuddet i bilen til bestefar og kjørt tilbake.

Var han fortsatt rusa? Tante visste ikke. Hadde ikke erfaring med slikt. Så langt fra hennes virkelighet som sentralborddame. Hun tok seg i å granske ansiktet og kroppen til søsterens sønn. Terje, som alle var så stolte av. Den mandige. Den flotte. Han som alle tenåringsjentene i bygda gleda seg til skulle komme på sommerbesøk. Nevøen så da ikke ut som noen narkoman. Han så ut som en idrettsmann. Atletisk, smidig og veltrent. Hun lette etter sprøytearr, men fant ingen. Heller ingen synlige tegn til den gustengule huden hun hadde hørt at narkomane utvikla.

Men han svetta nå, så bleik ut.

«Her skal du få se, tante!»

Terje dro opp ermene på genseren sin. På begge underarmene sto stikkmerkene tette som hagl.

- Jeg kjente en vanvittig redsel, følte at jeg var i ferd med å besvime, panikken bredte seg i meg, forteller Irene.

«Herregud, Terje, dette kan vi ikke holde hemmelig for noen. Dette må jeg ringe til mamma og pappa og fortelle om. Også bestefar og de andre. For dette klarer ikke du og jeg aleine.»

Terje nikka svakt

Den sterke kroppen sank sammen. Tante Irene la hodet hans i fanget, slik hun hadde gjort så mange ganger da han var liten. Strøk nevøen forsiktig over håret og nakken. Kjente at pusten ble roligere.

Så gikk hun til telefonen.»

Slik bestiller du boka: Skoler og foreldreutvalg kan også bestille boka til øvrige klassetrinn. Et klassesett med 30 bøker koster 500 kroner inkludert frakt.

Bestillingsfrist: 31. oktober. Bare skriftlig bestilling til Dagbladet, v/ Erik Watne, postboks 1184 Sentrum, 0107 Oslo. Bøkene vil være skolen i hende innen 25. november. «Siste skudd» selges også i bokhandelen.

Hva mener du om ungdom og dop?Gå til toppen av denne siden, og slikk på det gule symbolet, eller skriv din mening til Dagbladet, Akersgata 49, 0107 Oslo.

Faks: 22429548.

Nettadresse: www. dagbladet.no/dropp-dopet/

Gunnar Ringheim tlf: 90169545

e-post: gunnar.ringheim @dagbladet.no