Avsporing

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Høyre, godt hjulpet av Arbeiderpartiets Thorbjørn Jagland, har de siste ukene forsøkt å skape et bilde av at norsk utenrikspolitisk tradisjon trues av en rødgrønn regjering. Skremmebildet er et SV med innflytelse over utenrikspolitikken. Resultatet er total avsporing fra grunnleggende utenrikspolitiske spørsmål som skriker etter oppmerksomhet. Verden er i kraftig endring. Den kalde krigen er definitivt over, og internasjonale allianseforhold er i bevegelse. Det samme er norske interesser. NATO kan ikke lenger tjene som eneste sikkerhetspolitisk ankerfeste, like lite som USA kan det. Samtidig er norsk utenforskap i forholdet til EU en vedvarende utenrikspolitisk realitet. Som liten stat utenfor maktblokkene står derfor Norge oftere i situasjoner der våre interesser skiller seg fra våre tradisjonelle alliansepartneres interesser. Selv Haakon Lie, i gårsdagens Dagsavisen, ser da at svært mye er mer bekymringsfullt enn SVs sikkerhetspolitikk.

Dagens hovedproblem er at Bondevik-regjeringens utenrikspolitikk er urovekkende passiv i møte med en ny verden. Langt inn i et lojalt embetsverk i UD klages det pinlig høyt over en visjonsløs utenriksminister. For hva har Høyres Jan Petersen egentlig utrettet under sine fire år som utenriksminister? Selv i spørsmål om vitale norske interesser, som forvaltning av natur og energiressurser i nordområdene, har politikken lenge vært passiv. Det tok regjeringen en hel stortingsperiode å legge fram sin varslede melding om landets viktigste utenrikspolitiske interessespørsmål. Fortsatt visjonsløs utenrikspolitikk er derfor den alvorligste trusselen landet står ovenfor. Et bredt flertall på Stortinget vil uansett være garantist for at også tradisjonene ivaretas.

Hvorvidt det blir Jan Egeland, Erik Solheim, Thorbjørn Jagland eller andre, som skal styre UD etter et eventuelt regjeringsskifte er underordnet. Regjeringsalternativene bør først, og snarest, konsentrere seg om å fortelle velgerne hvilke utenrikspolitiske visjoner de representerer.