B som Blair

Det første EU-toppmøtet etter folkeavstemningene i Frankrike og Nederland i Brussel denne uka skal vise at Europa ennå fungerer. Det blir ikke lett.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): For bare to uker siden opplevde EU et jordskjelv. Først våget de franske, og så de nederlandske velgerne å si nei til EUs grunnlovstraktat, med et klart og rungende nei. Det var et varsku om at noe var galt, fryktelig galt. Folk hang ikke lenger med. Det var blitt et gap mellom teknokratene i Brussel og velgerne. Noe måtte gjøres.

HVA MED ratifikasjonsprosessen? Før de andre lederne rakk å tenke seg om, besluttet Tony Blair å fryse den i Storbritannia. Dermed begynte han å dele opp likrestene før liket ennå var kaldt. Da hjelper det lite at EU-parlamentet forsøkte å demme opp krisa ved å rette en appell om en ny «politisk konsensus» og en «debatt med det sivile samfunnet». Franske nei-velgere lovet velgerne at det fantes en såkalt B-plan for å reforhandle grunnloven. Nå viser det seg at det finnes verken A-, B-, eller C-plan. Til gjengjeld ønsker José Manuel Barroso, presidenten i EU-kommisjonen, en D-plan, D som «dialog og demokrati». Men den største konservative gruppa i parlamentet har nettopp bedt om en «pause» i folkeavstemningene. Gerhard Schröder hevder riktignok at ikke noe må bestemmes før folkeavstemningene i Luxemburg, Danmark og Portugal, og offisielt heter det at ratifikasjonsprosessen skal gå videre, men den henger i en tynn tråd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I BRUSSEL torsdag og fredag må EUs 25 stats- og regjeringssjefer bli enige for å vise at det ennå er liv i unionen. Da var ikke langtidsbudsjettet det best egnede temaet. EU må nå vedta sitt finansielle rammeverk for 2007- 2013. Det kommer ikke til å bli lett. Italia har allerede truet med å blokkere hvis ikke landet får økt støtte til de økonomisk rammede regionene i sør. Men i sentrum for diskusjonene står Storbritannia og den berømmelige rabatten Margaret Thatcher oppnådde i 1984. Den er nå på omtrent 40 milliarder kroner i året. I sin tid ble den gitt til britene på grunn av dårlige økonomiske vilkår. Nå er det omvendt. Den økonomiske veksten er nesten dobbelt så stor som i Frankrike og Tyskland og arbeidsledigheten halvparten så høy. Jacques Chirac - som egentlig burde stå i skammekroken - venter «en gest» fra Storbritannia. Ikke tale om, svarte Tony Blair, og påpekte at selv med rabatten betalte Storbritannia to og en halv ganger så mye som Frankrike. Han truer med veto.

LUXEMBURG har formannskapet til 1. juli, og vil forsøke å dekke over krisa ved å kjempe for budsjettet. Luxemburg tilbyr et kompromiss ved å fryse den britiske rabatten for så å redusere den gradvis. Men det et lite som tyder på at Blair vil akseptere det. Han har, i motsetning til sin franske og tyske kollega, en fersk valgseier i ryggen og står sterkt. Hvis det finnes en B-plan er det en Blair-plan, skriver tyske aviser. Han kan puste liv i kriseilden eller opptre som redder. Han har allerede sagt at det er han som forventer en gest fra Chirac om den felles landbrukspolitikken. Mørke skyer tårner seg opp over Brussel allerede før møtet er begynt. De skadeskutte EU-landene har ikke noe valg. De klamrer seg til langtidsbudsjettet som skipbrudne til en livbøye, og er ikke engang sikre på å bli reddet sammen.

MENS BLAIR står sterkt, står Chirac og Schröder desto svakere. De er tydeligvis ikke klare til å lansere noe nytt felles initiativ. Den fransk-tyske aksen som så mange ganger har reddet EU, ble alvorlig skadeskutt av Frankrikes nei. I tillegg er Schröder svekket på hjemmebane, så deres møter etter folkeavstemningen har vært av det mer formelle slaget. Berlin sa dessuten nei til den nye franske regjeringens forslag om et privilegert samarbeid på enkelte områder - en diplomatisk ørefik. Tyskland er rede til å hjelpe Frankrike, men ikke hvis det innebærer en risiko for de andre medlemslandene. Og Tyskland alene kan ikke dra hele unionen.

DE 25 SPØR SEG ennå hva som skjedde. De må vedta budsjettet for å gi seg en hardt tiltrengt politisk giv. Men forskjellene kan være for store. Og EU-grunnlovstraktaten ser ut til å være død. Ifølge The Economist er «dødsvåpenet fullt av franske fingeravtrykk». Krisa har bare begynt.