Bad i offentlig uformuenhet

15. mai 1934 åpnet restauranten på Ingierstrand Bad, med kapasitet til å servere 1000 gjester. I dag oser det gatekjøkken fra et provisorisk arrangement, restauranten har vært stengt for offentligheten i årevis, mens ulåste dører har invitert til hærverk i løpet av vinteren.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sjarmen ved forlatte, forfalne strandpromenader og badesteder kjenner vi fra litteraturen (Scott Fitzgerald, Thomas Mann, Graham Greene) og fra filmen (Federico Fellini, Woody Allen). Den melankolske skjønnhet kunstnere har fanget i særlig out of season-skildringer av århundreskiftets og modernismens badeanlegg, står i grell kontrast til livet omkring Ingierstrand Bad i indre Oslofjord. Fremdeles er det til å holde ut å se badet i romantisk vinterdvale; nå da badesesongen er startet, er det bare opprørende å besøke arkitektene Ole Lind Schistads og Eyvind Moestues mesterverk fra 1932/34.

Høydepunkt

Ingierstrand Bad tilhører de absolutte høydepunkt i norsk 30-tallsmodernisme. I Norge fikk funksjonalismens feiring av lys og friluftsliv sine svar i anlegg som Sola Strandhotell, Strand Hotel Fevik, sjøbadet Knubben ved Arendal, Sundøya fjordrestaurant ved Tyrifjorden, Hvalstrand Bad i Asker, Dronningen på Bygdøy. I nordisk sammenheng kan Ingierstrand-anlegget best sammenlignes med danske Arne Jacobsens Bellevue Strandbad nord for København - et lysende eksempel på den hvite modernismen på sitt mest grasiøse, mondene og elegante. I tillegg til strandanlegget (et virkelig gesamtkunstwerk, arkitekten tegnet iskrembegre, plakater, billetter etc.) signerte Jacobsen hele området som omfattet boliger, ridehall, teater og bensinstasjon. I 1934 anla man en ny S-bane som daglig brakte 15000 københavnere til stranden ved Øresund; planene om en T-banelinje i retning Ingierstrand ble aldri realisert. Mens danskene omgås sine viktige bygg med pietet, ble arkitekt Lars Backers Restaurant Skansen på Kontraskjæret - Nordens første monumentale, funksjonalistiske byggverk - revet i 1970, samme arkitekts Ekebergrestauranten står som en ubrukelig ruin, André Peters rivningstruede Hvalstrand Bad ble ved et nødskrik vedtatt fredet i 1994.

Avslått

Riksantikvaren har avslått å frede Ingierstrand Bad. Sjøbadets naturskjønnhet, arkitektoniske overlegenhet og sosiale potensial gjør anlegget evig appellerende, i fredet eller ufredet stand. En kultur (og en kommune) som sikret en normalt kyndig, kvalifisert drift og en selvfølgelig bruk - bading, soling, seiling, dansing, servering - ville overflødiggjort en vernediskusjon. Men Ingierstrand Bad har en helt spesiell kulturhistorisk betydning. Den hvite restauranten, det berømte stupetårnet (F for funksjonalisme!), rutsjebanene (revet), sjøflyhavn, kaianlegg for motor- og seilbåter med planer om å kunne ankre opp dampskip med utenlandske turister, den teknisk innovative suverene utendørs danseplattformen i armert betong og den enestående lille kubiske iskremkiosken med en skråstilt sirkulær takskive representerer en egenartet variant av norsk modernitet - ydmykt og sikkert lagt i det kuperte terrenget. Iskremkiosken har stått ulåst i vinter, den er fylt av søppel - en fyrstikk er nok til å gjøre det av med den lille installasjonen.

For folket

Funksjonalismen var for folket, og besørget nye monumentale funksjonstyper og offentlige møteplasser. Ingierstrand Bad er et eksempel på et slikt nytt offentlig rom; bare den første sesongen besøkte 60000 mennesker badet.

Det er mulig det ikke ville være lønnsomt å drive fergedrift mellom Aker Brygge og Ingierstrand Bad - en båtforbindelse er likevel ikke et spørsmål bare om økonomi, men om kulturpolitisk vilje. Den privatiseringen av sjø og land vi har vært vitne til i Oslofjorden, kunne hatt et alternativ i et veldrevet Ingierstrand bad.

Ingierstrand Bad er et offentlig sted ramponert ved det offentliges forsømmelse. Det er mulig det ikke er noen god løsning å legge et badeliv under riksantikvarens livløse fredning; anlegget må heller ikke få forvitre i fred. Det repeteres til det kjedsommelig at Norge ikke er en kulturnasjon. Problemet er snarere at vi ikke ser den kulturen vi faktisk har og at vi i dette tilfellet ikke klarer å sikre en alminnelig bruk av et ualminnelig anlegg.