BERLIN (Dagbladet): - Krig handler mye om venting, og det er klart at soldatene på begge sider av fronten i Frankrike under den første verdenskrigen også hadde mye fritid — som de bokstavelig talt var nødt til å slå i hjel, sier historikeren Nik. Brandal, som er en av forfatterne bak boka «De ukjente krigerne. Nordmenn i første verdenskrig».  

- Tilsammen var det mellom 14 og 16 000 norskfødte som deltok i krigen. Det overveldende flertallet kjempet på alliert side. De fleste av dem - rundt 10 000 - var emigranter eller arbeidsutvandrere som ble innkalt til å gjøre verneplikt da USA i 1917 gikk med i krigen, forteller Nikolai Brandal.  

Utryddet britisk hær

- Tyskerne var i 1914 de eneste som gikk i krig med en hær som var tilpasset moderne, militær teknologi. De hadde forstått hvordan bombekastere, maskingevær og mitraljøser skal settes inn under en moderne krig. Resultatet var grusomt. Den profesjonelle britiske hæren ble praktisk talt utslettet høsten 1914, og da den store vervehæren til Lord Kitchener kom til fronten ved Somme i 1916 ble 60 000 mann såret og drept i løpet av den første dagen.  

Tyskland var også først til å ta i bruk giftgass ved Ypres i 1915, og motparten svarte med samme middel. Soldatene på begge sider lærte seg også hurtig å beherske bruken av gassmasker. De første gassmaskene var imidlertid bare filler som ble fuktet når soldatene så gasskyene komme drivende - ofte med egen urin.  

Feigt å bruke gassmaske  

- Da de store mengdene av amerikanere kom til fronten sommeren og høsten 1918 var det imidlertid mange av deres uerfarne rekrutter som mente at det var «feigt» å bruke gassmasker.  Dette var soldater som ikke hadde fått den nødvendige treningen, og som var fullstendig uten erfaring fra moderne krigføring. De amerikanske offiserene mente også at bruk av gassgranater ikke var «ekte» slag.  De ville helst angripe rett på — i åpent terreng, med hevede bajonetter. Dette brakte store framganger, men kostnadene ble enorme. De tyske maskingeværene ble bokstavelig talt druknet i amerikansk blod, påpekerer Brandal.  

Tyskerne oppfattet på sin side hurtig at ferske tropper hadde en påfallende mangel på respekt for den dødelige trusselen, og sørget alltid for å kaste ekstra mange gassgranater mot disses frontavsnitt.

Fritid ved fronten Billedbyrået Reuters la nylig ut bilder fra samlingen som ble funnet i kjelleren hos den franske kvinnen Odette Carrez.  Flere hundre glassplater viser livet bak fronten, og gir et inntrykk av at hverdagen kan ha vært grå og kjedelig — men at soldatene gjorde mye for å skape lyspunkter.  Det ble for eksempel arrangert boksing i alle avdelinger — på begge sider.

For amerikanerne var det spesielt viktig å se til at soldatene deres ikke drev med annet enn krig og sport. Mens franskmennene hadde feltbordeller og australierne delte ut kondomer, ble den amerikanske velferden drevet av KFUM. Da franske myndigheter sendte en forespørsel om hvorvidt amerikanerne ønsket egne bordeller, lød svaret at dersom president Wilson fikk høre om slike skandaløse tilbud, ville han trekke de amerikanske soldatene ut av krigen.  

Odette Carrez' bilder viser en ung fransk offiser som stolt har satt seg på villsvinet som han selv må ha nedlagt, mens et annet fotografi viser festkledde kvinner og unge offiserer rundt et festlig dekket bord — antakelig rett bak fronten. — Tyskerne var åpenbart også gode til å organisere livet bak fronten. 

En kar fra Ringebu — som var amerikansk soldat — fortalte imponert til lokalavisen om hva de fant etter å ha trengt inn i et tysk kvarter: ««2 biler, musikken deres, kokkene og kokegreiene deres, 13 pianoer, 2 melkekuer, 3 øltønder, cigarer med Hindenburg paa; vi dampet og røkte lystig en stund da. Etterhvert fant vi også verksteder og endatil en kino for menige soldater».  

Kompisbataljoner  
Nik. Brandal går ut fra at mange av Odette Carrez' bilder må stamme fra Somme, der over en million soldater — fra begge sider - høsten 1916 ble såret eller drept. — Flesteparten av de britiske soldatene var dem som i 1914 - i nasjonalistisk begeistring - hadde meldt seg frivillig.  Britiske myndigheter fant ut at det de fikk med mange, når de samtidig kunne rekruttere alle menn i en landsby, en bedrift eller på et fotballag. Teorien var at disse — som kjente hverandre så godt fra før — ville kjempe spesielt bra sammen. Resultatet var at hele landsbyer ble utryddet i løpet av noen minutter, når slike «kompisbataljoner» ble meiet ned foran tyske mitraljøser.

En av de aller største krigsprofitørene, skulle bli nordmannen Nils Waltersen Aasen (1878-1925). En mine han hadde oppfunnet, ble bestilt i store antall av den franske hæren.

 Mot slutten av krigen hadde Aasen greid å skaffe seg ansvaret for den samlede produksjonen av håndgranater for franskmennene. Aasen bygde opp et imperium på 13 fabrikker og hadde 13000 arbeidere ansatt.  Han tapte for øvrig mesteparten av fortjenesten etterpå — på grunn av økonomiske kriser og dårlig teft i aksjemarkedet.

I norske aviser fikk krigen — selvsagt — også stor oppmerksomhet. — Den var førstesidestoff de fleste dager. Alle hadde rapporter fra nyhetsbyråene eller reisebrev fra folk som deltok - eller hadde reist til fronten som krigsreportere. I Stavanger kjørte den ene lokalavisa jevnlige lister over falne fra området — og regnet gjerne med både tredje og fjerde generasjon utvandrere som "norske".  

Hørte sjøslaget i Skagerak   

Og interessen for de mange hundre norske skipene fra handelsflåten, som ble senket av tyske skip og ubåter, var selvsagt enorm.  Flere tusen norske sjøfolk mistet livet og stemningen mot Tyskland ble hurtig fiendtlig. Avisene hadde også omfattende rapporter om det store sjøslaget utenfor Jylland i 1916, der den britiske flåten senket flesteparten av tyskernes skip. Brakene kunne høres helt opp i Sætesdalen og vindusrutene på Jæren klirret fra lufttrykket.

Nordsjøen fløt full av døde sjøfolk og flere hundre drev i land og måtte begraves i Norge. I Fredrikstad og Tønsberg var det store jordfestelser med flere tusen frammøtte, de tyske og britiske konsulene, samt høytstående representanter fra den norske marinen.   Mange norske soldater forteller også om at de norske avisene ble populære blant medsoldatene i skyttergravene. I motsetning til deres egne aviser, var de norske ikke sensurerte. Foruten eksotiske inntrykk fra Norge fikk de derfor nyheter om krigen som de kunne stole på, forteller Nik. Brandal.     

BOK
Nikolai Brandal, Ola Teige, Eirik Brazier; «De ukjente krigerne. Nordmenn i første verdenskrig». Humanist Forlag, Oslo 2013.