Bakkemannskapet

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn vil ikke forsvinne før kommuneansatte tjener like mye som ansatte i privat sektor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

To publikasjoner denne uka har påpekt den slående og urettferdige lønnsforskjellen mellom kvinner og menn. Den ene var Likestillings- og diskrimineringsombudets samfunnsregnskap Saldo =07, den andre var en rapport fra Utdanningsforbundet. Den første refererer til den nokså konstante forskjellen i lønn for en heltidsstilling, alle grupper og sektorer tatt i betraktning, hvor gjennomsnittet av kvinner tjener om lag 85 prosent av menn. Det er ille, men velkjent.

Den andre måler lønnsforskjellene mellom kvinner og menn som har høyere utdanning. Og den er ikke mer lystelig lesning ut fra et likestillingsperspektiv. For den viser enda tydeligere at kvinnene er samfunnets underbetalte bakkemannskap.

Og den viser at det går den gale veien. Avstanden mellom kvinnedominerte grupper med høyere utdanning og mannsdominerte grupper med tilsvarende utdanning øker. Det har sammenheng med at høytutdannede kvinner i større grad enn høytutdannede menn søker arbeid innenfor offentlig sektor. Og i offentlig sektor er lønnsnivået konstant og systematisk lavere enn i privat sektor.

Så mens kvinner i stor grad tar seg av de organiserte samfunnsoppgavene, jager mennene på større vilt i privat sektor, til klekkelige lønninger.

Hva skal Lønnskommisjonens leder Anne Enger gjøre med det? Bakgrunnen for hennes kommisjon er at regjeringen mener det er uakseptabelt i et antatt likestilt samfunn at kvinnene tjener 5000 kroner i gjennomsnitt mindre enn sine mannlige kolleger i måneden! I årevis har forskere og tallknusere forsøkt å finne forklaringer og årsaker til dette. Like lenge har organisasjonene forsøkt å finne botemidler. LO har så lenge jeg kan huske prioritert lavlønnsgrupper ved lønnsoppgjørene. Ett av argumentene har vært at det er flest kvinner som er lavtlønte. Ved å prioritere dem, får man både drevet generell utjevning og minsket gapet mellom kvinner og menn. Men har det skjedd?

LO har som regel fått det som de har villet i lønnsoppgjørene. Men forskjellene mellom mann og kvinne har ikke blitt mindre. De er så konstante at likestillingsministeren har gitt Sp-veteranen Anne Enger i oppdrag å få gjort noe med det. Enger har foreløpig fulgt barselsporet: På grunn av at kvinner tar de fleste permisjonene i forbindelse med barnefødsler, er de mest borte fra jobben, karrieremulighetene og de fete lønnsopprykkene. Ved å innføre den islandske ordningen med 1/3 permisjon til mor, 1/3 til far og 1/3 til fritt valg, skal kvinner i mindre grad bli sakkende etter i yrkeskarriere og lønn. Fornuftig nok.

Men Utdanningsforbundets utredning peker på at forskjellene i lønn mellom ulike sektorer i arbeidslivet er større enn lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i hver enkelt sektor. Utdannede kvinner tjener mindre enn menn både i kommunene, i skoleverket, i industrien og i finansnæringen. Men enda større er lønnsforskjellene mellom dem som er ansatt i kommunene og dem som er ansatt i private bedrifter. Den logiske sluttsats blir derfor: Skal man få gjort noe med lønnsforskjellene mellom kvinner og menn, må man få redusert lønnsforskjellene mellom offentlig og privat sektor.

Det er mer enn Anne Enger og hennes kommisjon kan få til alene. Men organiserte kvinner i store organisasjoner og kvinner i politikken kan gjøre noe. De kan påvise, få andre til å se, bruke makt og tvinge igjennom. Hvis jeg forsto 70-tallet rett.