Bakom spøker Mugabe

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Skal Norge og det internasjonale samfunn gi utviklingshjelp til et av Afrikas mest vanskjøttede land, Zimbabwe? Svaret er ja, ifølge utviklingsminister Erik Solheim. Som en av Vestens første ministere håndhilste han nylig på diktatoren, Robert Mugabe. Det har ikke skjedd på lang tid. Og det var den samme Mugabe som målrettet har beriket seg selv og utarmet sitt folk gjennom flere tiår. Solheims besøk symboliserte en aktiv norsk vilje til å gå inn med ny utviklingshjelp til Zimbabwes samlingsregjeringen, som ble dannet i februar i år. I kjent stil lot ikke Mugabe seg imponere og mente at hjelpen måtte gis uten motkrav. Ellers kunne Vestens politikere bare gå og henge seg, som han sa til et forbløffet norsk pressekorps som fulgte Solheim.

Slikt snakk vekker ikke stor begeistring i den norske opinionen; særlig ikke når det handler om en utviklingshjelp som er kontroversiell fra før av. Men avgjørelsen er tatt. Den norske regjering vil gi 58 millioner kroner til frivillige organisasjoner og via institusjoner som FN og Verdensbanken. Slik vil Norge sikre at opposisjonspolitikeren Morgan Tsvangirai, som nå er blitt statsminister, skal klare å løfte Zimbabwe opp fra den avgrunnen Mugabe har styrt landet ned i.

Det er ingen enkel oppgave, men alternativet er verre. Det er å se landet gå økonomisk til grunne og risikere og la den 85 år gamle Mugabe etterlate seg et Zimbabwe som likner på den mislykkede staten Somalia. Og nettopp derfor kommer Morgan Tsvangirai på offisielt besøk til Norge i midten av juni. Norge kan bli eksempelet Tsvangirai trenger for at givergleden skal løsne i andre rike land.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det er snakk om et land i ytterste nød. Zimbabwe har helt forståelig gitt opp valutaen sin etter at inflasjonen kom opp i 231 millioner prosent. Ifølge FN viser offisielle tall at bare seks prosent av befolkningen har arbeid. Mer enn 65 prosent av befolkningen er avhengig av nødhjelp for ikke å sulte, og over hundre tusen er blitt rammet av kolera i løpet av det siste halvåret. Den gjennomsnittlige levealderen for menn er 37 år, mens for kvinner er den så lav som 34 år. Og som ikke dette var nok, er universitetet i Zimbabwe, som en gang var blant de respekterte universitetene i Afrika, et spøkelsesbygg uten vann og kloakk. Fakulteter er stengt og et flertall av studentene forsvunnet. Landet er så nær nullpunktet, og Mugabe er så gammel, at det utpinte folket fortjener at det internasjonale samfunn gir den nye statsministeren en sjanse til det han mener er en fredelig vei ut av uføret. Viser det seg at Tsvangirai ikke klarer å skille egeninteresser fra landets interesser får man heller ta utviklingshjelpen opp til ny vurdering, slik Norge gjorde i 2000 og stoppet bistanden.

Statsminister Tsvangirai har faktisk risikert både liv og lemmer for å havne i den skvisen han nå er i. Han er statsminister, men Mugabe er fremdeles president og kontrollerer militær- og politistyrker og alle de mektigste departementene i landet. Det er nettopp en av årsakene til at rike land vegrer seg mot å gå inn med utviklingshjelp til Zimbabwe. USAs utenriksminister Hillary Clinton sa nylig at stormakta vurderer hjelp, men at hun helst ser at Mugabe blir avsatt. Det er sikkert et brennende ønske hos alle land som vil hjelpe Zimbabwe ut av elendigheten, men det er åpenbart ikke realistisk politikk. Særlig fordi nabolandet Sør-Afrika er lunkne i sin kritikk av Mugabe. Det samme er svært mange land i den Afrikanske Unionen. Og Tsvangirai har gitt klart uttrykk for at Mugabe må være en del av det han kaller en myklanding av krisa. Etter et kvart århundre med Mugabe må det politiske jerngrepet løsnes sakte. Ellers frykter statsministeren et kaos som kan føre til militær- kupp.

Politikeren som snart besøker Norge har valgt en vanskelig vei. President Mugabe har aldri vært demokrat. Hadde han vært det, hadde Tsvangirai for lengst sittet med regjeringen etter at han vant valget i fjor. Han hadde heller ikke blitt slått helseløs av politiet og dukket opp med sting i hodet og gjenklistret øye. Han hadde ikke blitt arrestert to ganger i løpet av én dag etter valgseieren, og tilhengerne hans hadde ikke blitt truet, mishandlet og drept av Mugabes bøller. Innerst inne vet Tsvangirai at dette kan skje igjen, hvis han ikke sikrer seg folkets tillit. For å få det til må han gi folket et minimum av sosial trygghet som mat, vann, medisiner og tro nok på framtida til å trosse Mugabe.

Redselen for at det beste skal bli det godes verste fiende er til stede, men Tsvangirai har fått håp om at vestlige donorer begynner å mykne. Reaksjonene er gått fra avvisning til skepsis, som han sier. Og et menneske må ha gjennomgått mye for å se det positive i slikt. Like vanskelig er det å la seg begeistre over at utviklingshjelp går til et land hvor en gammel despot fremdeles har mye makt. Men Zimbabwe får kanskje ingen ny sjanse hvis landet ikke raskt hjelpes bort fra kanten av stupet.