Bakrus er fest

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Post nobelpris: Flaut må man tilstå, men da Jean-Marie Gustave Le Clezio (60) ble offentliggjort som vinner av Nobelprisen i litteratur var jeg blank. Jeg forsøkte å virke litt sånn litteraturkjekkas med antydninger som: «jøss, ble det franskmannen, han med boka «Rapport om Adam», et spennende valg, er det ikke?». Men det ble selvsagt avslørt som akutt Google-kunnskap.

Men dagen etter utdelingen var det flott at det er et knippe skribenter her i landet som smekker til med personlige skriverier om franskmannens outsiderforfatterskap blant annet i Aftenposten der en reporter virkelig hadde ventet på nettopp Le Clezio.

Men neste år blir det garantert en poet jeg har hørt om. En folkehær poet, en dikter som siden 1964 har skrevet om bakrusens fantastisk kreativitet sett i et forskerlys av den postmodernistiske skrekkvisjon.

Denne poeten har gitt ut tre bøker under eget navn, en under pseudonymet Boy & Hate Love før han ble sendt i indre eksil og seinere forsøkt henrettet, men han overlevde. Bor nå på Manhattan der han er sett joggende sammen med Lucas Silver Dant. Du vet, han som fikk Pulloverprisen i New York for oppsetningen «The Great Lie of Mankind»

Og vår poet, Zedong Choup Wellington (har tatt sin elskers etternavn), blir invitert til Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2013 der temaet er «Onani».

Wellington er kjent som en hobbyonanistisk poet med verkene «My hand is your land» og haikusamlingen «Left hand around moondad».

For den siste samlingen ble han truet på livet av norske ytringsfrihetstilhengere. De mente at en viss anstendighet er påkrevd i omgang av det lyrisk indre.

Det er likevel mange av oss som gleder seg til å høre Wellington lese, oversatt til norsk av Kjartan H. Sæterhauge, ettersom han lider av et kronisk Lama-syndrom med kallenavnet «Den spyttende homopoetiske sapiens».