Balanse- kunstner

De som bygger landet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET STÅR EN håndverker på taket av, ja, la oss kalle det Det Norske Hus. Han har et tau knyttet rundt magen. I den ene hånda har han en hammer. Hvis han faller vil ikke tauet hjelpe ham. Det vil splitte ham i to. Hvorfor har han ikke et stillas under seg? Fordi jobben skal gå raskt, og entreprenøren vil spare penger. Dessuten er mannen som står på taket polakk.

SIST UKE AVDEKKET Dagbladet en lang rekke forhold knyttet til østeuropeeres arbeid i Norge. De får 18 kroner timen for å bygge hus. De er ikke sikret skikkelig. De bor i små brakker der ingen vil bo. Hva skulle vi gjort uten østeuropeerne, de vi står på skuldrene til mens vi stuper mot oljebassenget. De som bygger landet vårt. De som passer barna våre. De som vasker gulvene våre. De som redder den norske økonomien og holder renta nede. Ingen er vel lenger i tvil om at Norge er i ferd med å få en ny underklasse. Velstanden korrumperer oss. Men har vi noe valg?

SÅ MÅTTE OGSÅ jeg hyre inn «noen polakker». Jeg hadde kjøpt en leilighet som så ut som et showroom fra 50-tallet, men med potensial til å se ut som vår tid. I lomma hadde jeg ikke så rent lite overskudd fra den forrige, vilje sto det heller ikke på. Det det sto på var valget mellom to håndverkslag polakker - de som skulle ha 100 kroner timen og de som skulle ha 250. Inkludert skatt. Begge av førsteklasses kvalitet, ifølge mine kontakter. Så jeg valgte de dyreste, fordi jeg ville gi dem skikkelig betaling. Det var ikke all verden for dem, men likevel, det ville koste meg hundre tusen ekstra. Og jeg ville sove bra om natta.

DE TOK IKKE lett på jobben, Andrej og Ryszard. Jeg så dem bli kjørt til leiligheten min i gryotta og bli hentet på kvelden. Seks dager i uka. De slipte, sparklet og malte med et presisjonsnivå som ga assosiasjoner til kunsthåndverkere. De slo ned vegger og bygde opp nye. De tok knapt pause. De hørte på P4 og drakk noe cola innimellom. Etter en måned så leiligheten ut som et av verdens syv underverker. Jeg vet ikke, jeg synes plutselig 250 kroner timen var litt lite. Jeg spurte hvor mye av de pengene de egentlig fikk. Det var Andrej som svarte unnvikende: 80 kroner. Det var det norske firmaet de jobbet for som fikk resten. Jeg var målløs. Det gjorde ikke dilemmaet enklere at min sunnmørske fetter mente jeg hadde vært naiv: Hvis jeg hadde hyret noen svart, ville de tross alt fått hele beløpet. Det hjalp heller ikke nevneverdig på samvittigheten at jeg ga dem noen tusenlapper i tips. Jeg var fanget i en catch 22-situasjon: Også når man forsøker å gjøre noe rett blir alt galt.

FORUROLIGENDE NOK SYNES ikke dette å være problemstillinger aktører i norsk næringsliv tumler med. Her er det apartheidtankegang som gjelder. En latvier som spurte arbeidsgiveren hvorfor han fikk så lav lønn, fikk til svar at det var fordi han var latvier. Som i en pyramide leier entreprenørene oppdraget videre nedover til en annen entreprenør, og gjerne ut av landet. Dermed flyttes det etiske ansvaret til et diffust sted man slipper å forholde seg til. Men etikk er ikke noe man kan flykte fra. Det er hver enkelt av oss som hver dag utgjør det etiske reservoaret samfunnet består av.