Balanse med bjørn

Lille Norge og store Ukraina har en ting felles. Vi må begge holde balansen i forhold til naboen Russland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KIEV (Dagbladet): Utenriksminister Jonas Gahr Støre var onsdag i Ukraina. For oss kikkere ble besøket en fascinerende studie i systematiske ulikheter i forhold til en felles realitet, naboskapet til Russland. Der vi balanserer på en kort Grense-Jakobselv, og historisk har NATO og EU i ryggen, balanserer Ukraina på en lang navlestreng som har i seg det meste av det vanskelige som rører seg mellom det forfatteren Ivan Turgenev kalte fedre og sønner. Ukraina er dømt til å gjennomføre den litterære klisjeen fadermordet for å bli voksen på ordentlig, mens vi er en fjern slektning som kan betrakte Russland mer på avstand, som en stor, men fjern og fattig fetter.

PARADOKSENE ER mange, men et av de mest slående er hvordan den lille kan være nesten belærende i et så grunnleggende spørsmål som frihet. Der lille Norge kan sprade langs den felles grensa med Russland, plystre og sparke småstein, med henda i lomma, er Ukraina dømt til å krype. Der Norge kan snakke i store, prinsipielle - og ikke minst - selvstendige vendinger, er Ukraina dømt til å passe på ikke å tråkke bjørnen på klørne. For da kan navlestrengen, som blant annet er fylt med gass, plutselig slutte å gi næring. Det er som kjent vanskelig for unge sønner, slik Russland understreket i januar, ved å skru av gassledningen til Ukraina.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEN SYSTEMATISKE ulikheten mellom Norge og Ukraina ble understreket av blant annet følgende. På spørsmål fra Dagbladet om det ikke er vanskelig for en norsk utenriksminister å balansere et delikat forhold til Russland, med å gi aktiv støtte til de politiske kreftene i Ukraina som Putins Russland betrakter som en ulykke for seg, svarte Støre befriende kort og ryddig. \'Jeg godtar ikke premissene for ditt spørsmål. Ukraina er et selvstendig land som må få gjøre hva det vil. Jeg tenker ikke på å pålegge meg selvsensur i forhold til Russland, sa Støre.

OG DET ER KANSKJE ikke - hånda på hjertet - helt sant. Men det avslører et poeng. Lille Norge er plutselig den store, eller den som kan bruke store ord. For er det noe man tenker på her i Ukraina, så er det hva man sier til og om Russland. Og, ja, man pålegger seg selvsensur.

EN GRUNN ER - som nevnt - gass og energi. Med energipriser som går i taket er energi en avgjørende utenrikspolitisk faktor. Mens Norge er verdens tredje største eksportør av olje og gass, så er Russland verdens nest største. Og nå er det ikke spesielt av drosjesjåfører klager på bensinpriser. Men her i Ukraina har prisen økt 50 prosent på et år, og de vil øke ytterligere 50 prosent i løpet av året, frykter regjeringen, hovedsakelig fordi Russland har varslet at de ytterligere vil øke prisen på gass og olje til Ukraina. Da vil bensinen koste nesten like mye som i Norge. Og det mye i et land med en gjennomsnittsinntekt på rundt 1 500 kroner måneden. Så mye at man nesten får empati med drosjesjåfører.

MEN DET ER EN ANNEN - og kanskje viktigere - grunn til at Ukraina må trå varsomt i forhold til Russland. For navlestrengen er ikke bare fylt med gass. Den er fylt med en lang, felles historie, og den er fylt med russisk bitterhet fordi et selvstendig Ukraina betyr at historiske deler av Russland, som mye av Øst-Ukraina og Krim, historisk sett er russisk. Og ikke bare det, den ukrainske hovedstaden Kiev er Russlands vugge. Det var her, blant slaviske folk ved elva Dnjepr, den første russiske staten ble født, for omtrent 1000 år siden, da sagakongene Olav Tryggvason og Olav den hellige, var storkarer ved den russiske hersker Jaroslav den vises hoff ved Dnjeprs bredder i byen som også da het Kiev. Og fortsatt hører man like ofte russisk i de ufrivillige overhørte mobilsamtalene i Kiev som ukrainsk.

OG MAN TRENGER ikke gå langt tilbake i historien for å bli minnet og hvor galt skilsmissen mellom Russland og Ukraina kunne gått. For parallellene i forholdet mellom Russland og Ukraina og Serbia og Kosovo er mer slående enn haltende. For akkurat som Kosovo var Serbias vugge, med slaget mot tyrkerne ved Trostesletta i 1389 i friskt serbisk minne, så er Ukraina Russlands vugge, i heldigvis ikke fullt så friskt russisk minne. Og størstedelen av det som nå er Ukraina har «alltid» vært en del av Russland, og blitt kalt Lille-Russland, som en kjærlig, men kanskje også nedsettende gest, som om det er snakk om en fattig fetter. Derfor er Nato-medlemskap en prioritet for regjeringen, som passer på ikke å tråkke for mye på bjørnens tær.