Balanse og verdighet

Menneskers selvfølelse er, enten vi liker det eller ikke, direkte knyttet til saldoen på brukskontoen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I vårt samfunn måles verdighet i penger. Enten man er blandingsmisbruker i Holmenkollen med økonomi til å holde fasaden, en tvangsgiftet ektefelle med valium i veska, eller en stoffbruker med kriminelt rulleblad og omsorgshungrige småbarn: Uten penger fungerer ingenting. Menneskers selvfølelse er, enten vi liker det eller ikke, direkte knyttet til saldoen på brukskontoen.

Guri Ingebrigtsens rundskriv om å fjerne kontantstøtte og barnetrygd fra dem som mottar sosialhjelp, handlet ikke bare om å ta fra de dårligst stilte kroner og øre. Det handlet om å ta fra dem verdighet. For penger er lik verdighet i vårt kapitalistiske forbrukersamfunn- uansett om man er en sosialminister eller en småbarnsmor med rusproblemer. Det virker som om alle skjønner dette, unntatt Ingebrigtsen selv. I hennes egen argumentasjon høres det jo logisk ut. Vil vi virkelig gi de narkomane mer penger, slik at disse «krypene» kan opprettholde omsorgssvikt ved å ruse seg? Skal vi gi dem penger til å ruse seg istedenfor å gi dem den hjelpen de trenger, menneskelig oppfølging?

Å stigmatisere store deler av gruppa sosialhjelpsmottakere som narkomane er ille nok. Og når en mildt sagt uheldig uttalelse får slike følger som det nå har fått, må Ingebrigtsen ta det innover seg. Slike uttalelser skal kort og godt ikke komme fra en sosialministers munn, fordi de er uttrykk for holdninger. Holdninger om at narkomane er verstinger som ikke fortjener velferdssamfunnets støtte. Dette kan føre til at de som kjemper mest i vårt samfunn, får enda en grunn til å flykte fra hverdagen. Ingebrigtsens uttalelser kan tolkes fryktelig galt, selv om en bisetning fra en ministers munn her har blitt til krigsoverskrifter i alle aviser. Men bisetning eller ikke, det bidrar uansett til å definere de narkomane som vår tids spedalske. Sannsynligvis er det ikke akkurat det de narkomane trenger. Det stigmatiserende innholdet i uttalelsen er vel det de fleste reagerer på. Hvis det nå er slik at vi har en sosialminister som ikke stoler på byråkratenes vurderinger, i den grad at selv byråkratenes egne organisasjoner selv ikke bare nekter å følge hennes retningslinjer, men også reagerer kraftig mot dem, så har Ingebrigtsen et troverdighetsproblem. Og, enda verre, et medfølelsesproblem.

Det er sikkert ikke lett å være på Guri Ingebrigtsens post. Men når har en sosialminister noensinne vært populær? Den åpenbare uretten i et sosialsystem som straffer de fattigste og belønner de rikeste, signaliserer at Arbeiderpartiet, som har ropt høyest om hjerteløshet, selv mangler et hjerte. Og det er som kjent i hjertet man skal kjenne medfølelse. Jeg tror hjertet finnes, selv hos en minister som stokker ordene feil. En minister med bakgrunn fra ytterste venstre er jo per definisjon opptatt av de svakes kår. Så hvorfor kan det nå virke som medfølelsen har forsvunnet i Ingebrigtsens vurderinger?

Velferdssamfunnets grunnpilar er jo nettopp omsorg for de svakeste, og støtte til dem som har kommet i uønskede livssituasjoner. Ja, prisen for den omsorgen er at noen få utnytter systemet. Men det er byråkratenes problem, ikke politikernes. Politikernes oppgave er å flagge hva de vil med samfunnet. Hvis de flagger at de narkomanes barn er mindre verd enn andre, så får velgerne ta konsekvensen av det. Det er dessuten en gammel og veldokumentert sannhet i sosialomsorgen at underforbruket av ytelser er langt, langt større enn misbruket av ytelser.

Norge er et land der én million mennesker, 25% av befolkningen, utelukkende lever av trygd og offentlige ytelser i en eller annen form. Det kan selvsagt ikke fortsette. Men man kommer ikke ut av problemet ved å ta rotta på de svakeste. Det som må til, er å få flere folk til å jobbe deltid, flere ut i samfunnet. Det passive mottaket av ytelser gjør nemlig noe med selvfølelsen til folk. De føler at de ikke er verd noe, at de ikke kan noe, og altfor mange har inntil nå blitt straffet på pungen for å jobbe. Det må det bli slutt på. Verdighet er noe man kan bli fratatt, men man kan også få den tilbake.