Ball i det borgerlige

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når de borgerlige partiene kommer i utakt, handler det om den eldste dansen i norsk politikk. Noen skal gjøres til veggpryd for at de andre kan skinne mer. Det er da også resultatet etter at noe av tåka rundt det borgerlige samarbeidet har lettet. Etter en lang periode i tenkeboksen, har Høyre kommet til at FrP ikke er noe å satse på ved høstens valg. Siv Jensen ble satt på sidelinja der hun raskt gjorde det klart at eksklusjonen var gjensidig. Høyre, Venstre og KrF får ingen hjelp til sitt regjeringsprosjekt fra FrP. Det hele har skjedd med slik åpenhet og konsekvens at det er grunn til å tro at bommene mellom FrP og de andre partiene har senket seg for denne gang.

Venstre startet dette løpet ved å erklære at partiet under ingen omstendighet ville ha noe regjeringssamarbeid med FrP. Velgerne belønnet denne klarheten på meningsmålingene. Høyre, derimot, syntes å være fanget i en djevelsk felle hvor tilsvarende klarhet ville føre til avskalling uansett standpunkt. Derfor snakket Høyre-leder Erna Solberg lenge fra begge munnviker, med en åpning for et samarbeid med Siv Jensens flokk. I forbindelse med krisepolitikken tok Solberg viktige skritt for å avgrense forholdet til FrP, men det var først da Per-Kristian Foss klargjorde hennes standpunkt at bruddet var fullført. Høyre har altså bestemt seg, men måten det skjedde på styrker ikke Erna Solbergs posisjon som partileder.

Bruddet kom neppe som noe sjokk på Siv Jensen. Regjeringsmakt i høst var egentlig partiets plan B, det egentlige målet har vært gjennombrudd som følge av stortingsvalget i 2013. Hun trenger den tida til å tenke seg om. FrP er fanget i fløypolitikkens forbannelse: Makt kan bare oppnås hvis partiet svekker standpunktene som har gitt det oppslutning og posisjon. I lengden kan ikke Jensen manøvrere unna kreftene rundt seg. Norsk politikk er en tung dønning med retning mot sentrum.